Bob’s back!

Det som gjør det spesielt spennende at Bob Lutz dukker opp i bransjen igjen, er at det kan bety at vi får enda en god bok fra hans hånd.

Etter perioden hos Chrysler, som endte med ikke akkurat masse hjertelighet mellom denne tidligere Marinejegeren og fremdeles jetjager-flygeren, og de nye tyske makthavene som hadde flyttet inn i Auburn Hill, resulterte i en praktfull bok som het Guts.

Boken var noe selvbiografi men mest klare observasjoner om det som skjer og skjedde i bilindustrien. Lutz var ikke imponert over det siste, men ganske imponert over det første (seg selv).

Så var det GM-tiden (for andre gang – han har vært en stor mann hos Opel i sin tid, i tillegg til toppjobber både hos BMW og Ford, før Chrysler) der han ble med gjennom hele rekonstruksjonen også.

Disse nesten 10 vanskelige årene har han nå satt mellom to stive permer, og denne gangen hadde jeg egentlig ventet at den skulle hete Shit!

Det er et ord som er kort og konsist nok til å harmonere med Guts, samtidig som det er ganske beskrivende for det han opplevde. Shit produkter, shit management og shit prosedyrer.

I stedet heter den Car Guys (han selv selvfølgelig) Vs. Bean Counters (alle de idiot-snusfornuftige, venstrehjernede rasjonelle regnearkflashende festbremsene).

For det er dette som er tonen i boken. Utrolige beskrivelser av alle dem som ikke har kreative evner og som forstår at bil også har med hjerte å gjøre, og hvordan han kjempet og sloss for at GM igjen skulle lage fantastiske biler.

Ikke nødvendigvis verdens beste biler – han har et herlig avslappet forhold til kundetilfredshet og kvalitetsmålinger og kundeklinikker – men de måtte være ”exciting”, spennende.

”Hvem i all verden ønsker seg verdens beste firmabil? Høres den særlig spennende ut?” spør han og legger til at ”’Færreste tilfeller av matforgiftning i USA’ behøver vel ikke bety at de serverer god mat.

Sannsynligvis er maten gørrkjedelig. Færrest klager behøver ikke nødvendigvis bety høyeste tilfredshet” er en av de mange morsomme påstandene han bruker så mye plass på å diskutere at denne boken burde være obligatorisk lesning for alle som er i nærheten av en lederrolle i bilbransjen. Også i den norske.

At han også bruker masse plass til å fortelle om GMs elendige kultur når det gjaldt å hente frem god design, er av mindre praktisk interesse for en norsk salgssjef et eller annet sted, men det er fantastisk lesing, og forklarer hvorfor vi ofte blir stående måpende og lure på hvorfor de kom med akkurat DEN bilen. For det er ingen grunn til å tro at det han beskriver er enestående for GM i USA.

Han ble tatt med rundt for å se på fremtidige produkter da han ble ”invitert” til å gi råd om hva GM skulle gjøre med produktene sine for 10 år siden. Det endte med at han sa til daværende designsjef at ”dette er jo bare dritt”.

Og det var designsjefen helt enig i. ”Hvordan kan du stå og være enig i det – det er jo du som er ansvarlig for dette?” spurte da Lutz. Og fikk en forklaring om en organisasjon der en gruppe småsjefer som het Vehicle Line Managers hadde et overordnet ansvar for at prosjekter skulle gjennomføres etter tempoplan og på budsjett.

Om det så, når det endelig ble en ferdig bil og kom på markedet to år senere, ikke solgte i det hele tatt, spilte det ingen rolle for vedkommende VLM. For han hadde antagelig blitt forfremmet i mellomtiden fordi han ikke hadde overskredet budsjett eller timeplan.

Lutz fikk rettet på en del av problemene, men ikke flere enn at han avsluttet med et festlig kapittel som heter ”Hvis jeg var sjef…”

Nå får han anledning til å praktisere noe av dette igjen. Han er nettopp kommet på GMs lønningsliste igjen. 79 år gammel, denne gangen som Special Adviser – rådgiver.

Men denne gang skal ikke rådene begrenses til modeller og produkter. Etter et langt liv i bransjen skal han kunne gi råd ”om absolutt alt”, sa Jay Cooney, en GM talsperson.

”Med hans erfaring er det antakelig ikke noe han ikke vet noe om. Det er i hvert fall ikke noe han ikke har en mening om”.

Kanskje er det smart å ikke be ham om råd når det gjelder for eksempel miljøpolitikk. Når det gjelder global oppvarming er han, mildt sagt, ganske reaksjonær, og rørende bilder av isbjørn på isflak avfeier han med – ”hva så – de kan jo svømme”.

La oss imidlertid ikke glemme at han i stor grad er mannen som pushet frem Volt/Ampera. Samtidig som hans synspunkter på Prius tilhører noe av det mer løsslupne i billitteraturen.

Men også om sin nåværende rolle er han såpass frittalende at noen nok hoppet i stolen da de kunne lese i Detroit Free Press at ”jeg møtte Dan Akerson (nåværende GM-sjef) omtrent en gang i måneden. Dan ønsket å formalisere møtene, og få meg på lønningslisten igjen, men GMs daværende eier, den amerikanske staten, var ikke veldig begeistret.”

Men så begynte GM å betale seg løs fra statshjelpen, og så kom det en e-mail fra Akerson. Lutz, som ofte omtalte lønnssjekken sin i antall ganger han kunne fylle tanken på sin tsjekkiske Albatross jet, hadde ingen kommentar til størrelsen på belønningen denne gangen.

Noe trenger han nok til drivstoff, for sammen med sin kone Denise (”hun lander meget bedre enn meg”) flyr han også et McDonnell-Douglas MD-500E helikopter.

En fyr som beskriver seg selv som ”Often wrong, but never in doubt” kan i hvert fall ikke jeg få for meget av. Dessuten er han en gave for journalister.

Det går ikke an å snakke med ham uten at du har stoff for minst tre saker – og han har som regel formulert overskriftene også, i iøynefallende one-liners. Det er derfor jeg håper at det nye engasjementet kan resultere i enda en berikelse for bokhyllen min.