Veteranbilskatt på Lillehammer - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
img img img img img img
140 bilder i galleri
Veteranbilskatt på Lillehammer
Det utrolige gammelbilmuseet på Lillehammer har bevart biler av norsk produksjon som egentlig ikke skulle hatt mulighet til å overleve. 30 år har det eksistert, og du har fremdeles ikke vært der? Synd for deg.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif

Norsk Kjøretøyhistorisk Museum er navnet på samlingen. Det kunne kanskje vært uttrykt bedre og enklere, men til gjengjeld er det ikke vanskelig å finne.

Følg elven på venstre bredd, gå gjennom et hyggelig butikk/restaurantkompleks, og så ligger det i et gammelt fabrikklokale (tror jeg) helt nede ved elven.

Det første du møter er noe så utrolig som en schvær Walker lastebil.

Elektrisk. Egentlig anskaffet i 1917 av Gausdal Bilselskap fordi de trodde de kunne drive trafikk med den under krigen da det manglet alt, blant annet bensin og gummi.

Nå var problemet det at A/S Elektro-Bil i Kristiania, ledet av en snodig skrue og intens elektrofantast som het Arthur Bjerke, ikke klarte å levere før i 1919. Det viste seg også at bilen var såpass uegnet at den nesten like ofte ble trukket av hester som av strøm fra batteriene.

Og slik er det hele veien, restaurerte og urestaurerte, sjeldne perler og daglig-kost biler – alle har en historie.

Walkern er praktrestaurert, en Studebaker fra 1920, med Taxi-historie fra Lillehammer, ser ut akkurat som da den endelig ble funnet på låven.

En sliten GMS er oppbygd som en praktfull Shell tankbil fra tidlig 1920-tall, mens en Pobeda ser ut som den bare er nyvasket og skal ut og kjøre taxikunder igjen – i 1956.

Her finner du det gamle bilverkstedet og den gamle landhandelen – med tilhørende motorisert hjelp.

Brannstasjonen inneholder en Opel Blitz fra 1939 som fremdeles er reservebil for Lillehammer Brannvesen, og rundt et hjørne møtte jeg det samme bildet som hang på hotellet jeg hadde overnattet på.

Jeg sovnet nemlig under et foto av Lillehammers første bil, som den stolte eier, Anders Skar, hadde hentet hos Gjestvang i Kristiania og kjørt hjem.

Med visse avbrekk, for amtmannen i Hedmark hadde forbudt ham å kjøre en kritisk strekning, over Stange Bruk (Fint navn på en bru som åpenbart må ha ligget på veien til de tre Bukkene Bruse!).

På bildet hadde den stolte eier, som hadde skaffet spenn ved å frasi seg odelsretten, parkert foran familiens forretning i Lillehammer Sentrum.

Og jommen var ikke akkurat den scenen gjenskapt, med akkurat den bilen.

En «norsk» Oldsmobile fra 1905 er en sjeldenhet i seg selv, men hva sier du da om en av de Oldsmobile-kopiene «Fossum’en» bygde i sitt verksted i Akersgata 49 – der et av regjeringsbyggene ligger nå.

Dette verkstedet overtok for øvrig Bertel O. Steen som sitt serviceverksted i 1909.

Eller like utrolig: en bil, et år eldre, fra et verksted med det pretensiøse navnet Norsk Automobil og Vognfabrik. Selv om det bare ble bygget et halvt dusin biler – noen påstår så mange som 10 – her er det mengder av norsk bilhistorie i denne bedriften og dette produktet.

«Fabrikken» ble startet av C.E. Sontum, stor på sykler og etterhånden meget stor på bil (de GM-produktene som ikke var representert av Sørensen & Balchen) og på motorsykler – først og fremst Indian.

Bilfabrikken lå først i Bernt Ankers gate der August Østgaard allerede hadde et lite verksted for karosseri og hjulmakeri. Men etter kort tid flyttet de til Møllergata 39 der det var enorm hestekjerre- og bilaktivitet.

Der lå Kløvstads Vognfabrikk, Brødrene Heffermehl – en velkjent karosseriprodusent, J. Gulbrandsens karosseriverksted og S. Larsen & Søn, som i 1927 reklamerte med «Norges eldste sadelmakeri for biler».

Der i gården skjedde det mye.

Men mange biler ble det ikke produsert. Museets er byggenummer tre, i registreringsprotokollene er det ikke funnet flere enn fire, selv om noen kan ha forsvunnet under et annet navn eller under dekke av dårlig håndskrift.

Men Hantsch gikk videre. Han ble verksmester hos en av våre Pioner-importører, Kolberg, Caspary & Co. I Chr. Augusts gt. 15, men så, året etter i 1910 etablerte han sitt eget verksted i Ole Vigs gt. 2 der han fikk servicekontrakt (som man ville sagt i dag) med Mohr & Sørensen (forløperen til Sørensen & Balchen – «men det var et riktig navn», sa Petter Jacob Sørensen til meg en gang, «for det var hans mor som hadde pengene».)

Som jeg sier – historier bak alt.

Den enorme sekshjuls bilen til Clarin Mustad står der, sammen med Mustads diametralt motsatte beskjedne enseter.

Bjerings bil med finerkarosseri som ble bygget på Raufoss er på plass. Akkurat som den utrolige motorsykkelen som Oscar Engstrøm bygde selv i 1903 (også en som jobbet hos Sontum), eller et eksempel på Strømmen-bilene.

En veldig tidlig Tempo finner vi, sammen med scooter-mopeder fra Mustad og Gresvig, og det er ikke mindre enn to Troll der. Sammen med den store el-varebilen som hadde en ganske fantastisk tilblivelseshistorie.

Førde kommune og Munch-Gruppen og Sigma Elektronikk og Strømmen Værksted sto bak gigantiske planer (de skulle også bygge trolleybusser til Bergen, synd at det gikk ad undas) – men det hele tryna på starten av 70-årene.

Men ett minne om dette eventyret står der også, stuet bort ved en vegg.

Jeg har spurt om det før i denne Lillehammer-triologien: Hvorfor besøker jeg ikke stedet oftere?

På veien kan man jo også få med seg et muntert motormuseum på Stange og jernbanemuseet på Hamar – og når snøen for lengst er borte, oljeglinsende, nydelig dovne råder nede i maskinrommet på Skibladner.

Og altså både vegmuseet og dette museet med gamle kjøretøy (sykler, sleder, hestevogner, kjelker – er heller ikke glemt bort.)  Som jeg forlater måpende beundrende.

Jeg aner ikke hva det mottar i offentlig støtte – om det er noen i det hele tatt. Men dette drives altså med utgangspunkt i Lillehammer Veteranvogn Klubb (som også en gang hadde Norges beste klubb-blad) og åpenbart på ganske frivillig og idealistisk basis.

Jeg aner heller ikke noe om politikken her – det er sikkert en bråta batcher som har synspunkter på denne virksomheten også, og det er sikkert masse mas om hvem som eier hva og hvorfor hva skal stå hvor, og hvem som skal ha hvor mye for å ha restaurert hva - slik det fort blir i det ganske nærsynte veteranmiljøet vi kan oppleve i Norge.

Alt det er fullstendig uinteressant når du rusler rundt der og kan fordype deg i slitne dekk, og utstillingsfigurer som ikke hadde vært godtatt av en Fretex-butikk en gang og et miljø og en pasjon som virker fullstendig enestående.

Vi var to som besøkte det en deilig, men kald, søndag formiddag. Mutters alene. Museet hadde fortjent bedre. Og du hadde hatt veldig godt av et besøk der.

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: