Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05
Vuhl 05

Hot taco på fire hjul

Meksikansk mat kan være hot. Enchiladas, nachos, tortillas eller hva det heter alt sammen. Det er VUHL også. Både meksikansk og hot.

Publisert Sist oppdatert

Det er så lett å glemme bort nordafor og sønnafor når vi snakker om bilindustri i Amerika. Det kommer mange biler fra Mexico – en av dem er faktisk i Ariel Atom / KTM X-Bow-liga. Og det bygges biler i Canada også, sågar like spennende.

Jeg gleder meg til en dag å fortelle om Magnum, der Gilles Villeneuve, en av Heltene med stor H, slet ut sine første kjøresko.

Men i dag er det altså VUHL – av en eller annen grunn med strek over U’en. Aner ikke hvorfor - Mötley Crüe er tross alt en fjern form for lydskrift, men strek over U’en er ny både for meg og mitt tastatur.

Enda mindre grunn til streken er det når vi hører at navnet kommer av Vehicles of Ultra-lightweight and High-performance. Ultra har ingen strek over seg i min ABC i hvert fall.

Ferdig med det.

Det later til at resten av bilen holder hva navnet antyder. Det startet som skisser og pressemeldinger og rykter fra Mexico på vårparten i fjor, men manifesterte seg som en virkelig bil av bomber-og-granater-dimensjoner, da den ble presentert på Goodwood Festival of Speed i sommer.

Forhistorien har selvfølgelig mye bil i seg. Pappa Guilllermo Echeverria bygget og kjørte sine egne racerbiler med en viss lokal suksess for 30 år siden.

Sønnene, Guillermo jr. og Iker, arvet pasjonen, utdannet seg som industridesignere, grunnla en konsulentbedrift innen bildesign som opererer både i Mexico City og i Detroit, og der har de vært inne på mange seriøse prosjekter.

Jeg sier ikke dermed at deres eget, private 05-prosjekt ikke er seriøst, men dette blir en bil av typen som bringer smilet frem hos alle som fremdeles syns bensin lukter godt.

De bestemte seg for å lage en bil som man ble glad av å kjøre, med fabelaktig ergonomi og en moderne profil med proporsjoner som traff deg midt mellom øya – som de antydet målet sitt.

Et lettvekts superbil som skulle føle seg like hjemme på bane som på landevei.

Og nå har de altså vist den. En nydelig konstruksjon bygget opp rundt en superstiv ramme som bare veier 78 kg og som dermed er med på å holde hele bilen nede på godt under 700 kg.

Det er en separat passasjercelle der det er festet en hjelperamme som holder motoren og bakhjulsopphengningen, mens en egen frontkollisjons-struktur er med på å sikre god beskyttelse for innbyggerne.

Kanskje det ikke blir fem stjerner i Euro-NCAP, men oppskriften høres bra ut.

Viktigere er en Ford to-liter på 285 hk – med andre ord 400 hk/tonn som kan oversettes til 3,7 til hundre. Toppfarten er heller ikke så gal, 245 km/t, selv om de aerodynamiske innslagene er mer beregnet på stabilitet og marktrykk i svingene enn på strømlinjer.

Den står på 2,3 meter akselavstand og måler kompakte 372 x 188 x 112 cm og har en vektfordeling som overstyringsfraksjonen av oss jubler over, men som BMW for eksempel ikke ville røre med en ildtang, 37:63!

Etter at bilen var kjørt opp bakkene til Lord March i sommer, holdt den en forestilling på snobbe-messen Salon Privé i London, også der med begeistret mottakelse.

Se video fra Goodwood

Hjemme i Mexico City litt senere ble bilen hovedrolleinnehaveren i byens «entreprenør-uke». Om det var fordi presidenten fikk sette seg opp i bilen, starte den og blippe gasspedalen til alles fornøyelse, aner jeg ikke, men nå har i hvert fall prosjektet fått offentlig støtte.

De første 20 bilene er allerede i produksjon og vil nå kundene i løpet av første kvartal.

Når det gjelder Europa sier brødrene at salget skal begrenses til det anerkjente entusiastmarkedet i England, og da til en pris av 55.000 pund. Men det kan jo ikke være vanskelig å hente en VUHL 05 videre derfra.

I en slik bil er det i hvert fall ikke noe problem å ha rattet på den riktige siden.

Powered by Labrador CMS