Ser helst mot Italia

Hans Halses snart 50 år gamle Lancia Beta HPE, en tredørs shooting brake-liknende stasjonsvogn som eieren til og med har brukt til å kjøre lecablokker i, glir elegant fram. De fire sylindrene fra to-literen snerrer fornøyd før de beordres til pause.

De to har kjent hverandre i 15 år og har kommet greit ut av det. Fra et lunt rede i tørre omgivelser luftes bilen med jevne mellomrom, ikke minst til ulike Lancia-treff i inn- og utland. Eller når den nyter sommerferie med utsikt mot verden på Tjøme.

Som oftest venner

Noen småfeider har det jo vært opp gjennom årene som eksempelvis en krangel med bensinpumpen. Og nå er de to uenige om vinduet i førerdøra. Eieren vil gjerne ha det lukket, så langt har italieneren nektet å etterkomme ønsket.

Men eieren hadde bestilt time hos Lancia-doktoren i god til før Oslo Motor Show, så da bilen entret scenen på Lillestrøm var naturligvis glasset på plass og Beta med det tynne, tidstypiske og klassiske Nardi-rattet skinte som en av stjernene blant publikumsbilene i A-hallen.

Bruktimportert fra Tyskland tilbrakte Betaen de fem første årene i Norge – hos en Mercedes-Benz-entusiast. De trives ikke spesielt godt med hverandre. Kjøpet ble lykkepillen som forsterket Halses gjennom årene velutviklede entusiasme for italiensk bilkunst.

Aldri mer tysk

Det betyr også at amerikanske og japanske biler ikke er velkomne innenfor garasjeporten til familien Halse. De amerikanske lærte han barna å snakke nedsettende om når de møtte dem på bilturer.

Og aldri mer tysk etter at han for 40 år siden kvittet seg med en Ford Fiesta. Siden da har Halse i hovedsak vendt blikket mot Italia, med noen sideblikk til Frankrike.

Tidslinjen strekker seg tilbake til 1980-årene. Fra barndommen av bilinteresserte Hans bodde i Bergen og var jevnlig på tur innover i Hardanger. Bak rattet i Fiestaen som etterfulgte en Renault 16 i bilporteføljen, møtte han den italienske skjønnheten idet den var på vei ut av en sving. Synet av Beta HPE brant seg fast.

Første Lancia

– Fiestaen var i 1986 blitt i minste laget og jeg så meg om etter noe større. Bergheim Auto-Salg importerte på den tiden Lancia og hadde etablert forhandler i Bergens-området. Jeg fikk låne en Prisma og kjørte 300 km med den. Har verken før eller siden prøvekjørt en bil så langt, men jeg var solgt. En veldig flott og morsom bil, så priset til rundt 130.000 kroner kjøpte jeg den.

– Jeg likte designet, den liknet litt på Maserati Biturbo. Prismaen ble i familien i ganske mange år.

– Da vi skulle ha barn, var kona skeptisk. Vi ville jo ikke få plass til barnevogn i Prismaen, så vi måte se oss om etter noe større, en stasjonsvogn eller noe sånt. Det var da jeg oppdaget Thema. En flott bil, og slik ble det.

Hans Halse, farmasøyt av yrke og sentralt bosatt på Østlandet, smiler når han tenker tilbake.

– Vi hadde den i noen år og har bilder som bekrefter at panseret egnet seg godt som stellebord for førstefødte.

Fant bilagene

– Ulempen med Thema var kostnadene den påførte oss. Nei, billig var den ikke å eie. Jeg samler dokumentasjon på bilene vi har eid så da kona fant bilagene var det gjort.

– Vi måtte ha en rimeligere bil og den måtte dessuten være praktisk for vi skulle ha ett barn til. Valget falt på Citroën Berlingo etter også å ha vurdert Renault Kangoo. Jeg gikk altså fra 185 til 75 hk.

– I Lanciaen nøt man en viss respekt i trafikken, den var jo litt aggressiv. Folk flyttet seg når jeg ville forbi på motorveien, og i rundkjøringer kjørte ingen ut foran meg. Med Berlingo ble jeg usynlig i trafikkbildet og måtte «lære å kjøre bil» på nytt.

– Joda, den franske var grei på mange måter, hadde mye plass så vi beholdt den i fem år.

Livet med Multipla

En italiener fristet igjen for familien, men det måtte fortsatt være noe familievennlig. Så Halse begynte å se seg om etter en Multipla, en modell nordmenn flest skydde som pesten. En forhandler i Danmark ble redningen.

– Vi ville gjerne ha fabrikkny bil og helst en fra første generasjon, den som med fjernlysene i ei pølse rett under frontruta er kåret til verdens styggeste bil. Danskene derimot importerte Multipla, men klarte ikke å skaffe en ny av den aller første så det ble en faceliftet. De innvendige løsningene var tross alt like.

– Multipla hadde voldsom lastekapasitet, ungene kunne ha med seg hver sin venn på tur og når de tre individuelle setene bak var ute, brukte vi Fiaten som flyttebil.

Tilbake til Lancia

En gang Lancia, alltid Lancia, er munnhellet til de mest trofaste. Som eier av en av 18 Betaer på norske skiltplater har Halse medlemskap i den lille og eksklusive norske klubben som ifølge statistikk fra OFV samvittighetsfullt har forlenget livet til 260 Lanciaer.

Så Multipla måtte etter noen år vike for nok en Lancia, denne gang Delta, ikke en HF Integrale, men Nuovo, altså tredje generasjon Delta etter at Lancia i 2008 tok opp igjen produksjonen av modellen.

– Delta var to år gammel da vi kjøpte den, den hadde noen lunefulle sider, men kona var veldig glad i bilen.

Hjelpsomheten

Som den nøkterne mannen Halse er hever han ikke stemmen når det legges ut om stopp langs veien til Lancia-treff og problemer eksempelvis en Lexus-eier ikke kunne fantasere om å oppleve og aldri hadde funnet seg i. Nei, heller henlede oppmerksomheten mot velvillighet og hjelpsomheten innen klubbmiljøet.

– Den her ute, Betaen, kom til etter at Fiat hadde overtatt Lancia, men de har like fullt greid å videreføre enkelte av de kompliserte påfunnene Lancia var kjent for. Jeg fikk problemer med bensinpumpa, men det var ingen som visste hvor den var plassert. Til slutt fant jeg den elektriske pumpa under bilen foran bakhjulet på høyre side, bak et lite lokk og forferdelig vanskelig å komme til. Fire timer tok det å få lokket av, ti minutter for å fikse de to ledningene som hadde glidd fra hverandre og en time for å få lokket på igjen.

– Du holder deg likevel til italienske biler?

Bensin og el

– Jeg vil jo helst at det skal være italiensk så nå jeg kjører Alfa Romeo Stelvio, ikke den aller grommeste riktignok. Det holder med 280 hk. Familien kjører også elektrisk, en Citroën ë-C4. Da Citroënen ble innkjøpt var Fiat 500 eneste elektriske, og den ble for liten. 

– Alfa Romeo Junior er både morsom og prøvekjørt. Ideen var å bytte inn ë-C4, men så langt har ikke Halse hørt mer fra forhandleren han var i kontakt med. Halse er også skeptisk til nåværende importørs vilje til å følge opp de italienske Stellantis-merkene og evne til å skaffe deler.

Sånn på slutten av samtalen kommer det fram at familien Halse i hele ni år også hadde Alfa Romeo 156 Berlina Selespeed, klassifisert i billisten som «ekstrabil».

Tiden med GT og V6

– Etter noen år fant jeg ut at jeg burde ha en GT istedenfor, den forhjulsdrevne med 3,2 liters V6-motor, så da ble det en slik, ser Hans Halse med et fornøyd smil.

– Hvor går blikket om du i et anfall av utroskap skulle se i en annen retning enn Italia og Frankrike? 

Halse tenker seg lenge om.

– Skulle det vært noe annet så måtte det å så fall bli britisk.

Det er klart for fotografering. Beta brummer vakkert og blunker med lyktene.