Opel tilbake til mote

Det er en underlig verden. Jeg ruslet rundt i Opels fantastiske veteranlager/museum og fant en flymotor jeg egentlig ikke visste om. Og der borte sto det to blokker som må ha vært noe ganske spesielt, doble overliggende drevet av vinkeldrev. Sykler i alle retninger, og der sto jommen symaskin nummer 1 million.

Hvorpå en av Opel-kompisene mine kom bort og spurte om hva jeg syntes om aprilsnarren deres i år.

Jeg ante ikke hva han snakket om – den hadde åpenbart vært ganske smalt distribuert. Men han hadde den selvfølgelig på telefonen – en aldeles nydelig skapning. Helt åpenbart i nær slekt med Genève-utstillingen ubestridte favoritt: den nye GT med de røde dekkene foran.

Og jommen hadde han ikke bilde av enda en utgave, en ren skulptur, men fremdeles med både symaskin- og Opel-assosiasjoner.

Opptakten
Det er mulig jeg hadde trodd på den en stund, dersom den hadde vært presentert for meg på selve datoen – det hadde vart en stund før jeg hadde kommet på at det faktisk var første dagen i april.

For jeg ville vært tilbake til grunnlaget for hele eventyret, om hvordan Adam Opel begynte å bygge symaskiner hos en annen, før han kom hjem til Rüsselsheim og begynte for seg selv. Først med deler fra Paris, deretter som en slags filial for en engelsk produsent. Det var på denne tiden, rundt 1866, vi kan snakke om Opel nr. 1!

Men Sophie, som han giftet seg med i 1868, gjorde det mulig virkelig å lage en bedrift av dette. I 1880 hadde han produsert nummer 20.000, to år etter gikk han for det nye Singer-systemet og det varte ikke lenge før de produserte 20.000 i året.

Etter at Adam døde i 1895 overtok enka styringen, og sammen med sine fem sønner ble det mer og mer transport.

De hadde nemlig overbevist pappa om at sykler var fremtiden. Da grunnleggeren gikk bort produserte de like mange sykler som symaskiner, og i 1911 ble den siste symaskinen bygget. (Sykler varte til NSU overtok i 1936 selv om de het NSU Opel til opp i 40-årene).

Altetende
Men jeg var altså midt oppi de gamle symaskinene da jeg ble overfalt av nå-er-vi-tilbake-igjen historien.

Det hører med at de utrolige håndverkerne som bestyrer denne bitte lille delen av General Motors like gjerne går løs på kabrioleten til en gammel Kadett, en damesykkel fra 30-tallet eller trekassa som inneholdt en gammel symaskin – som de superrestaurer en av Bitters Opel-baserte superbiler.

Det var med andre ord slitne eller som-nye symaskiner hele veien, rester av dem. Tilbehør til dem. Reklameplakater for dem. Kanskje ikke så rart jeg ble lurt. For når du ser skissene kan vi vel være enig om at den kunne du og jeg gjerne hatt stående i stua, selv om vi aldri kom til å sy et eneste sting på dem.

Hele ideen og utførelsen kom selvfølgelig fra den sprudlende designavdelingen til Mark Adams. Jeg spurte ham hva neste års ville bli, noe han selvfølgelig ikke ville røpe. Spesielt ikke overfor meg, for han hadde selvfølgelig hørt hvordan jeg satt skikkelig fast på limpinnen.

Men han lovte at sjansene for at jeg ble lurt igjen ville være enda større da.