Nå må jeg tilstå at jeg har litt problemer med å følge med på alle Ferraris varianter. 

Av to grunner:

De kommer tett som hagl og – og her skal jeg kanskje kvestes eller no’ – jeg er egentlig ikke så veldig interessert.

Etter at Ferrari begynte å betrakte seg selv som et mytisk luksusprodukt, og priset seg selv deretter, var det andre produkter på hjul som begynte å bli mer spennende.

Men det skal de ha – de er flinke til å kryste sitronen. 

Hvor lenge er det siden de lanserte 488? 3-4 år?

Og det er sikkert noen av dere som kan på rams alle de forskjellige versjonene som er dukket opp med 488 som fornavn. Er det ni? Ti?

Vi fikk i hvert fall den tredje siste versjonen på Genève-utstillingen: 488 Pista. Så fikk vi en utgave som hadde det greie navnet Pista Piloti Ferrari, det var den nest siste. Og på Pebble Beach – alt dette har faktisk skjedd på innsiden av seks måneder, dukket 488 Pista Spyder opp. Med reprise i Paris.

Ferrari sier at det er åpen bil nummer femti, når man teller produksjonsbilene deres. De sier også, og det er kanskje mer interessant, at aldri har de hatt noen åpen bil med bedre verdier: 1,92 kg/hk er ny rekord.

Den er satt fordi de har hentet ut enda 50 hester fra den praktfulle bi-turbomotoren på 3902 ccm, nå står det 720 hk i brosjyren.

De hestene hentes ut ved 8.000 omdreininger, men motoren virker allikevel ikke som en hysterisk sopran. Maks. dreiemoment, 770 Nm, kommer allerede ved 3.000 omdreininger.

Bilen er stappfull av aerodynamiske tricks, noen av dem hentet rett fra GTE-versjonen eller gamle Challenge-biler, og det er vektbesparelser så langt øyet kan se – selv om den ender opp vesentlig tyngre enn den med tak.

Vi ser innsatsen på en så kul ting som dørhåndtaket på førersiden – det er bare en stropp.

At bilen er lakkert hvit, med en blå stripe på midten – USAs klassiske racingfarger – forteller vel litt om hvor Ferrari regner med å finne kundene.

Begge Monzaene som de slapp detaljene på like før utstillingen, var også på plass. Jeg husker ikke hvor sur jeg var da jeg skrev om dem – men disse likte jeg faktisk da jeg fikk tatt på dem.

Så begriper jeg riktignok ikke hvorfor de maler en bil som den slanke to-seteren svart – lett å fotografere er den i hvert fall ikke.

Men en-seteren, med den enorme platen over det området som egentlig er beregnet for en beundrende kvinne (eller hva?) så veldig bra ut. Det gjorde ikke meg noe at de khaki-aktige kulørene minnet litt om militære.

Du skulle bare prøve å slippe inn på standen deres.

Men høydepunktet var ganske uventet. Jeg har sett den før, da sto den på det såkalte Schlumpf-museet i Mulhouse. 

Denne Ferrari 275 LM var en av de mange historiske bilene som var tvangsrekruttert for å fylle all den tomme gulvplassen på det såkalte Mondial d’Auto. Å fylle opp med biler som denne gjør ikke meg noe.

Akkurat denne Ferrarien er et vitalt kapittel i Ferrari-historien – men det kan vi glemme her. Bare ta med at det er bilen som kom etter den store palass-revolusjonen i Maranello, da alle de beste forsvant og slo døra igjen bak seg med et brak.

At det hastet for Enzo Ferrari å få homologert en ny sportsbil etter at GTO var begynt å bli svæææært gammel, men at FIA ikke lot seg lure da Ferrari sverget på at han hadde bygget de nødvendige 100 av denne.

Han kalte den til og med 250 LM for at FIA skulle tro at det var det samme underlaget som 250 GTO – selv om med den nye motoren og navnemåten som gikk etter sylindevolumet, burde denne hete 275 LM.

Og da ikke den italienske bilklubben støttet ham heller, ble han så forbanna at han lakket alle sine 1964 Formel 1 biler i Amerikas hvit & blå racingfarge og meldte dem på under NART-flagget.

Det ble bare bygget snaue 40 av denne, de fleste beregnet for bane. Men her har vi en bil som gikk direkte til importøren i Ørebro, Tore Bjurstrøm, som solgte den til en fyr i Stockholm, Helge Pehrsson.

Han fikk den med rattet på høyre side, monterte skikkelige lyddempere og refleks i lufteåpningen bak motoren og fikk skilter på den. Bortsett fra et rally «nær Stockholm» brukte han den bare på veien.

Ikke lenge forresten, allerede i 1967 hadde brødrene Schlumpf kjøpt den og siden har den stått i overflodssamlingen i Mulhouse.

Jeg har vondt for å tro at det finnes en mer original, urørt, mer enn femti år gammel Ferrari noe sted.

Og for meg, et virkelig Paris-høydepunkt.