Vi vil redde truede dyrearter

Med overfloden av el-fantasier i Genève ble det plutselig sørgelig klart at et av de elementene som virkelig har vært med på å gi karakter til bilene de siste 125 årene – eksosrøret – er i ferd med å bli utryddet.

For et tap – på alle måter.

Eksosrøret har noe til felles med katolske gudstjenester – det appellerer til mange forskjellige sanser samtidig.

Synet, selvfølgelig. Det er jo ofte et meget fremtredende element ved en bil.

Øret – musikken derfra kunne ofte konkurrere med hvilket som helst orgel. Ikke minst fordi det ofte var et orgel, eller i hvert fall en orgelpipe.

Og det appellerte til luktesansen. Akkurat som røkelsen i kjerka ga eksos-lukten oss beskjed om hva vi egentlig var utsatt for. Det karakteristiske lukten av R-olje, eller den uforbrente bensinen eller den svovelholdige dieselen. Vi merket det med en gang.

Dessuten var det noe med antall og form. Var det to rør var det en bedre indikasjon på potens enn om det sto et 200-tall på speedometeret. Det visste vi alle kunne være bløff. Men to rør var alvor.

Fire rør var alvor på alvor.

Vi skjønte jo også at røret ut på siden var hardcore.

På den andre siden skjønte vi aldri at tre rør fra en V-åtter var et underlig paradoks som krevde en forklaring. Vi bare trodde det var bra fordi det var uvanlig.

Med tiden ble det også ovalt rør – eller to. Det ga også antydninger om at det var noe ekstra der de kom fra.

Men den største betydningen eksosrørene hadde, var at de også ga hekken personlighet.

Foran boltret designerne seg med de underligste detaljer. Hekken glemte de ofte, eller de jobbet hardt for å gjøre den så banal som mulig.

Det var eksosrørene som gjorde at det var nesten like lett å kjenne igjen en bil bakfra som forfra.

I hvert fall for oss med dyp kunnskap.

Og i de siste årene – en slags dødskrampe? – er utløpet for disse varme gassene virkelig blitt et stilelement i seg selv. Trekantet, flate, åtte orgelpiper ved siden av hverandre, innfelt i støtfangeren, så store at du kan stikke hodet inn – fantastiske variasjonsmuligheter.

«Og dette skal de ta fra oss» tenkte jeg da jeg tok på meg David Attenborough-hodet og virkelig begynte å studere disse truede kjæledyrene.

Det minste jeg kunne gjøre, fant jeg, ut, var å dokumentere mangfoldet.

Så her er et lite utvalg av de jeg fant i Genève.

Det blir stadig færre av dem.

Nyt, og la tårene renne – snart er eksosrøret eliminert for alltid. Akkurat som den tasmanske pungulven eller skogpanserbien Stelis phaeoptera. Og når de først er borte, kommer de aldri tilbake.