– Marcello Gandini er en av de virkelig store bildesignerne, sa Adrian van Hooydonk – og det er det nok ingen som vil protestere på.

Anledningen var skjønnhetskonkurransen som ble arrangert på Villa d’Este i år.

Veldig ofte har BMW, som «eier» dette eventet, presentert en ny egen konseptbil der.

Men i år presenterte de en annens BMW konsept.

Ny var den heller ikke akkurat – den stammer fra Genève-utstillingen i 1970.

Det vil si, det gjør den heller ikke, for denne her er flunkende ny.

Les også: BMW-konsepter med støttekontakter

Historien er at Bertone forsøkte, meget aktivt, å selge seg inn til bilindustrien. 

De hadde mange føtter innenfor hos mange produsenter. Lamborghini, selvfølgelig, Mazda var en storbruker, Fiat og Lancia, de forsøkte seg på Volvo, men svenskene var ofte i Torino uten å ha noen åpenbar favoritt, det hoppet fra den ene til den andre. Citroën var også en aktiv bruker av Bertones tjenester og det hadde vært et og annet innslag hos BMW.

3200 CS var en perle, og Bertone var inne og hjalp til med det som skulle bli den første 5-Serien – E12, men de skulle jo gjerne ha litt mer da.

BMW har vist nostalgiske konsepter på Villa d'Este også tidligere

Giugiaro hadde forlatt Bertone allerede i 1965, og da kunne Gandini endelig begynne der.

Giugiaro hadde nemlig sagt absolutt nei til at denne potensielle rivalen skulle ansettes så lenge han var der (det krangles fremdeles om hvem som egentlig gjorde Miura), men da han først kom ble han der i 14 år og gjorde mesterlige ting.

Fra Countach til Citroën BX. Det var han som oppfant de skråhengte dørene på Alfa 33 Carabo, og ingen kan være i tvil om at verken Stratos-prototypen eller Stratos produksjonsbilen var hans.

Hiusker du BMW 328-konseptet?

Det rant over av mesterlige kreasjoner – BMWs Garmisch var ikke en av dem.

Ikke Spicup heller forresten, da den ble vist i 1969.

Bare hør på navnet, så skjønner du at dette ble en flop. En underlig blanding av Spider og Coupé – derav navnet, på 2800-basis.

Året etter dukket Bertone opp med sin Marcello Gandini og hans Garmisch.

Flatene hang ikke sammen. Forsøk på et slags Pininfarina magebånd mellom for- og bakhjul. En hekk som ikke visste hvor og hvordan den skulle slutte. Underlig grafikk – selv om selve profilen, når du fjernet alle forstyrrelsene, egentlig var ganske bra. Det skal han ha.

Men det var fronten og det den medførte som tok kaka.

Nesten hele bredden var et glasspanel bare avbrutt av de BMW-typiske nyrene.

Bare at disse nyrene var langt fra BMW-typiske, det vi så var to grove sekskanter! Og Gandini lot det ikke bli med det, denne formen gjentok han et par tusen ganger på dent verste bakrute-dekslet du kan tenke deg.

Laksetrappene på Granadaen til Vassendegutane var eksellent smak i sammenlikning.

Dette er et av de karosseriene som kan brukes for å demonstrere at italiensk design ikke alltid traff blink og at selv de store mestere kan bomme.

Bilen forsvant uten et spor. Bokstavelig.

Og i en åpenbar desperat jakt etter noe å vise tok van Hooydonk et skikkelig «huskeru»-grep og rotet frem gamle fotografier og kanskje tegninger – hva vet jeg – og gjenskapte det hele.

Han reiste også til Torino og fortalte Gandini om planene. – Jeg var litt forbauset først, sier mesteren. – Men nå…det var morsomt å være med på å gjenoppfriske en glad fortid. Og nå som jeg har sett sluttresultatet er det umulig for meg å skille den fra originalen.

Om han mente det som en kompliment er jeg ikke sikker på, selv om bilen selvfølgelig er et godt eksempel på hva BMWs designavdeling kan klare.

Både når det gjelder troverdige reproduksjoner fra dårlig underlag, til førsteklasses håndverk kombinert med moderne produksjonsteknologi i utførelsen.

Bilmuseet i Torino hadde en glimrende utstilling viet Gandini og alt han hadde gjort. Den stengte for bare et par uker siden.

Den viste helt klart at det er mange bedre ting enn Garmisch vi kan hente frem for å begrunne påstanden om «en av verdens beste».