Nissans 20 år i Paddington

Vi har tidligere servert deg alle de nye konsept-forslagene fra mobilitets-showet i Tokyo nylig. Men jeg ville reservere den konseptbilen som Nissan gjorde i London til en annen anledning. Det ble plutselig ganske mye personlig mimring rundt akkurat den.

England ble en stor del av Det Nissanske Riket på slutten av 1900-tallet. Stor produksjonsfabrikk og etter hvert en omfangsrik konstruksjonsavdeling.

Ikke rart Shiro Nakamura, Nissans designsjef med vide fullmakter fra sjefen selv, Carlos Ghosn, også begynte å ønske seg sin egen filial der. Han hadde en i USA for det amerikanske markedet. Han hadde et eget satellitt-studio i Tokyo som skulle gjøre utenkelige prosjekter (det ble senere til Creative Box) og han ville ha europeere i Europa til å tegne biler for lokale kunder.

Midt i smørøyet

Han fant et nedlagt lokomotiv-depot i Paddington – ideelt til inspirasjon for kreative designere. 10 skritt, så var de midt i en sydende storby. 15 skritt, så kunne de sitte ved en idyllisk kanalkant og drømme.

Anlegget hadde fulle fasiliteter for modell-laging og prototypebygging også, og selv om han satte sin høyre hånd, Saturo Tai, som bindeledd mellom sjefen og Paddington, ble det i veldig stor grad en selvstyrt enhet.

Nissans overflødighetshorn

På denne tiden ga Karl Eirik Haug ut Carl*s Cars. Alle designerne i hele verden tok med bladet til sengs – det fantes ikke den hermetisk stengte sikkerhetsporten inn til noe designstudio som ikke åpnet seg, som av magi, når du viftet med siste utgave av Carl*s Cars.

Tett på

Paddington-studioet ble for en stor grad regjert av Stephane Schwarz – en mild sveitser med en strålende karriere foran seg – trodde alle. Der vandret vi rundt som om vi var utstyrt med egne nøkkelkort.

Vi fulgte utviklingen av Qashqai – en bil som oppfant et helt nytt segment. Vi fulgte utviklingen av Juke – som fikk resten av bilverderden til å flykte tilbake til tegnebrettene sine, inntil de oppdaget at den var nok oppsiktsvekkende og banebrytende, men kanskje ikke noe å imitere for hvem som helst.

«Hvis 20 prosent virkelig liker den, da har vi en fantastisk kundemasse å jobbe med», var rasjonalet bak et så polariserende design.

Brå sorti

NED, Nissan Design Europe, er et av de studioene jeg virkelig har hentet masse fra (så hadde vi da også med hjemmebakt sjokoladekake dit en gang), men så forsvant Stephane veldig plutselig, ti års tid etter åpningen (og dro til Zagato). Han er nok et eksempel på nådeløs CV-skriving i denne kniv-i-ryggen bransjen.

Når du er ute, er du virkelig ute.

Stephane var sentral i det globale Nissan-systemet i femten år, men prøv å lete ham opp i Nissan-sammenheng i dag! Det eneste du finner er en gammel pressemelding fra 2004 om at han er utnevnt til Design Director i NED.

Ellers ikke et ord i Nissan-biblioteket om denne mannen som ikke bare Car Design News, men resten av design-verden trodde «until January of this year (2014) - looked set for a stellar career within the Nissan-Renault alliance».

Sammensurium

Det var ikke mye om ham da Nissan fortalte om 20 år i Paddington i forbindelse med jubileumsbilen heller. En bil som for øvrig ble presentert av designerne som «vår presang til oss».

Briefen var en elektrisk bybil de unge designerne godt kunne tenke seg å kjøre rundt i London med.

Hallo – har du kjørt i London de siste 20 årene?

Hva i all verden skal man med bøtteseter der? Eller aero som skal bringe tankene hen til Nissans eget Formula E-program.

Greit nok, at den neste Micra er skjult langt inni der – meget godt skjult under flere lag med kvasiracing-stasj.

To skikkelige scoop på taket. For å mate turboene til en V-sekser ja, kanskje. Men snakket vi ikke om en elbil i Londontrafikken?

Verdens hotteste hatchback. Sikkert. Men bedre egnet for den jevne Silverstone enn for kumlokk og fartsdempere, for ikke å snakke om garasjeinnkjøringer, i London.

Her er on-line racing mer fremtredende enn stillestående rushtidstrafikk.

Snille lys

De snille lysene foran og bak applauderer jeg gjerne. De var myke, fjernt fra all aggressivitet. Men når de er paret med dyp frontspoiler som skal presse luft forbi bremsene (rødglødende bremser på elbil i London – dream on), dype sideskjørt og skjermantydninger av de virkelig heftige, da begynner jeg å melde meg ut.

Når de også legger på GT3-luftåpninger over bakre hjulhus for å slippe ut overtrykket, sideåpninger for å kjøle bremsene og en svær hekkspoiler, opphører all min interesse.

Eller er jeg bare langtidssur på Paddington?

Det eneste formildende så langt er at det ikke ser ut som om hekkspoileren ødelegger sikten bakover. Det ville vært toppen av kransekaken for en London-trafikk bil

 Det er ikke mye vi ser av interiøret, men også der får vi assosiasjoner som ikke akkurat stemmer overens med London: Bak dører som kanskje vil vekke interesse blant alle Lamborghiniene i Kensington, skimter vi noe som ser ut som en blanding av en Gruppe B og en ren racerbil.

Mye mer en anime-serie enn dagens ULEZ-London.

Det var skaperkraften i NED som skaffet Shiro Nakamura kjelenavnet Mr. Crossover. Nå har de vist meg en bil jeg ville foretrekke å sette et svært kryss over.