1990: Citroën XM

En verdig etterfølger etter dronningen Déesse og strømlinjevidunderet CX. Men der disse så ut som de var designet av kunstnere (hvilket de var) så XM mer ut som den var designet av en japansk papirbrette-kunstner. Dette er en av de bilene som har en så komplisert styling-historie at det er umulig å påstå at den ikke var det.

Prosjektet fikk GO i 1984. Da var koselige Carl Olsen, sjef for Citroën Design (i dag er han sjef for bildesign på Detroits Center for Creative Studies – en glimrende skole for kommende bildesignere). Han delte ut Y30 (prosjektnavnet) oppgaven til tre sentra. PSAs eget felles designsenter, der Art Blakeslee regjerte – han kom fra Chrysler Europa og er vel egentlig den som har oppfunnet MPV’ene – skulle konkurrere med Carl Olsens eget Citroën senter, og Stile Bertone, som da var under eksentrisk kunstnerisk ledelse av Marc Deschamps.

Allerede etter sommerferien 1984 ble de første utkastene vurdert, men i stedet for å eliminere noen av deltakerne ble feltet økt, for plutselig sto det en modell av Marcello Gandini der også. Han er nå svært kjent for en rekke italienske superbiler, de siste de Tomaso og Qvale for eksempel, en og annen Lamborghini og Lancia Stratos, fra den tiden han jobbet hos Bertone. Nå var han free lance, og den dag i dag vil han ikke fortelle hvordan han kom med her.

Bertones utkast vant det endelige uttaket, og allerede i oktober 1985 var designet frosset. Det var Blakeslees folk som gjorde interiøret, minst like avansert som skallet, men kanskje litt mer harmonisk. Om det var utseendet, ingeniør-arbeidet under skallet, eller selve totalkonseptet som gjorde susen, er vel vanskelig å si i dag. Det som imidlertid er litt rart er at Citroëns tredje Årets Bil utmerkelse også har blitt produsentens siste.

Stort bilde av Citroën XM