Drift selv!

Sist vi var innom Stanford som drev med selvsladding i sitt Dynamic Design Lab husker jeg at jeg først og fremst var muggen fordi så morsomme ting holdt de aldri på med på de skolene jeg har gått.

Dessuten var jeg litt imponert av at de hadde kjørt Marty i disse tøffe øvelsene i fem år, og at bilen fremdeles holdt.

Marty var selvfølgelig en utbanket de Lorean, men selv om navnet var det samme som på de de Loreanen i Back to the Future, betydde det noe helt annet her:

Multiple Actuator Research Test bed for Yaw kom navnet fra, og det var det de jobbet med. Slippvinkler og slikt, og til det hadde de utviklet et autonomt styresett som de kunne produsere evighetsdrifting med – eller i hvert fall til tanken ble tom.

Åpenbart ble også Toyota Research Institute litt imponert, for de koblet seg opp mot eksperimentene og stiller blant annet med nye GR Supra modeller.

Selvfølgelig har Toyota skikkelig alibi for å kaste bort tiden med moro. For eksempel sier de at mens proffe førere selvfølgelig vet hvordan de skal oppføre seg hvis en bil sladder, er det ofte en vanlig sjåfør ikke behersker slike situasjoner. Nå skal de undersøke om autonomi-systemer kan tre støttende til i slike situasjoner.

For det disse bilene egentlig kan, er å opptre med et kalkulert fremsyn, altså kunne forutse hva som kan komme til å skje og så forberede alle systemer på å kontre den.

Sensorer og regneprogram kan simulere hundrevis av scenarioer i en sving, lenge før føreren engang har fått øye på den, og det autonome systemet kan gjøre seg klar til «instinktive» aksjoner for å unngå en smell.

Men det hjelper ikke. Det er driftingen som er morsom, og som bildene og videoen viser har Stanford og Toyota utviklet denne kunsten slik at den er nesten ikke imponerende mer.

Men på den annen side. Dersom jeg skulle forsøke meg på drifting og merket at dette gikk forholdsvis dårlig, ville det være en trøst å ha et system om bord som kunne overta, så kunne jeg bare sitte der og bli med.