Bilen som gruset luksus-ekspressen

Det var en annonse fra noe så uanselig som Rover som trigget disse griserike Bentley-folkene.

Du har møtt Woolf Barnato her for ikke så lenge siden, en av dem bak Blower Bentley og mannen som i realiteten reddet fabrikken før Rolls-Royce kuppet det hele.

Der satt de da i en forholdsvis luksuriøs yacht på havnen i Cannes og så at Rover påstod at en av deres biler hadde kjørt fortere enn det berømte Train Bleu fra Calais til den franske riviera.

Franskmennene i gruppen syntes det var en fornærmelse mot den stolte, franske ingeniørtradisjonen, men Captain Joel Woolf Babe Barnato sa at det var enkelt gjort, og at han veddet 200 pund på at, ikke bare skulle han gjenta det den motsatte retningen, men han skulle sågar være på plass i London før toget fra Cannes nådde Calais.

200 pund var ingen spøk, i 1930 var familienes gjennomsnitts inntekt i England 165 pund. Woolf Barnato hadde imidlertid arvet mesteparten av Kimberleys diamantgruver – han hadde råd til både å redde Bentley og sette seriøse penger på et viltert veddemål.

Han og bilen og en med-sjåfør forlot Cannes kl. 18.00 på ettermiddagen, kjørte som gale gjennom den mørke natten, møtte flere seriøse regnskyll, bommet på et bensindepot, men kom til Calais 10.30 på morgenen.

Traff akkurat den riktige fergen (dette var 125 år før Silver City Air hadde begynt å fly biler over kanalen med sine Bristol Freighters) og var på plass i klubben sin på St. James Square minutter før det Blå Toget kjørte inn til Calais.

Og der startet myten.

For man visste hele tiden at det var en Speed Six Barnato hadde kjørt, og en ganske spesiell todørs Gurney Nutting Coupé ble fort hetende Blue Train Bentleyen blant kjennere. Også da ekteparet McCaw fra Seattle, Washington, kjøpte den.

Men de var seriøse samlere og oppdaget etter hvert at bilen deres var bygget i mai 1930 – to måneder etter «løpet».

Da startet jakten, og de fant fort ut at den «ekte» bilen var en firedørs Mulliner coupé. Så startet jakten på den, men så fant de ut at den var splittet en gang, så de måtte kjøpe to biler for å få bygget tilbake så mye som mulig av originalen.

Høsten 2005 arrangerte Bentley et litt kleint PR-jippo hvor de skulle gjenskape hele opplegget, men med kjipe Arnage-modeller som skulle gjøre hovedjobben. Riktignok var det en 4 ½ liter Blower der, og begge bilene til McCaw var jo spennende nok.

Men det var så dyre hoteller og så mange Michelin-rosett-type stopp underveis, og dessuten var det hele lagt opp til at der Barnato brukte litt over 12 timer, skulle vi bruke mer enn to døgn.

Jeg gikk av.

Men så har jeg hatt gleden av den «falske» Blå Tog Bentleyen etterpå. For her møter vi igjen Bob Peterson Engineering. Han har gjort de mest utrolige ting med Bentley, inklusiv Embiricos Bentleyen som vi nylig har møtt på BilNorge.no.

For ikke å snakke om da han la en 27-liters Meteor V12 flymotor inn i en bastard av et Rolls-Royce/Bentley chassis.

Men han har også bygget en fire fem gjenskapninger av to-dørs bilen. Han kaller den riktignok Blue Train Coupé, men er veldig klar på at akkurat den påstanden vil kunne diskuteres.

Jeg hadde en halv time i en slik da et engelsk firma som heter The Whole Car Co. skulle ta med en slik til Essen og selge den til en tysk kunde.

Et fantastisk arbeid, utrolige detaljer og hva skal man med oppvarmede seter når man har brennevisskapet med krystall dekanter og håndblåste glass?

Men i ettertid må jeg påstå at jeg blir litt usikker med hensyn til hvem som hadde bygd den.

Nevn en ikonisk bil, og jeg kan nevne et dusin håndverksbedrifter som står klar til å mekke en praktfull kopi for deg.

For eksempel Racing Gren Engineering som også gjør sin Blue Train – i tillegg til mye annet moro. Så kanskje det var deres jeg kjørte?

Jeg syns det var gøy. Noen sier visst at slikt er helligbrøde.