Hommells Manoir

Bilkultur

Det er vel ikke en gang 1000 fastboende her, de gamle steinhusene ligger tett, og det finnes vel ikke et herberge med mer enn åtte rom. Men du merker allikevel fort noe rart her. Utenfor Au Vieux Fox står en nydelig, grønn Citroën buss fra 30-årene parkert.

Du går forbi en åpen port, og der inne står Constant Morell, landsbysmeden, og former tungt metall til noe som opplagt er i ferd med å bli chassiset til noe gammelt.

Du må stoppe bak en nydelig Facel Vega som har parkert foran bakeren, for mot deg kommer det to ryttere til hest ved siden av hverandre, men ser du inn til venstre der, ser du Michel Jan som står og jobber på en Delahaye fra 50-årene. Og i bakgrunnen hører du et par høytrimmede motorer, og jeg mener skikkelig trimmede, turboer og litereffekt på over 200 hester, varmes opp.

Høna eller egget?

Om det var høna eller egget som var først ute her aner jeg ikke, men Michel Hommell er mye av forklaringen på hva dette dreier seg om. Journalist, gammelbilentusiast, bilprodusent og løpsarrangør er bare noen av titlene han.

Googler du Lohéac, er det første som kommer opp Le Manoir de l’Automobile. Det neste er ”Village Lohéac – Le Temple du Rallycross et des sports mecaniques”.

Du behøver ikke kunne fransk for å skjønne at dette er en Landsby der det Skjer Ting.

Vi skal ikke blande inn alt for mange detaljer her, bare minne om at litt Hommell bilhistorie finner du på BilNorges merkeomtaler (KLIKK HER).

Jeg skal heller ikke snakke alt for mye om at et av Michel Hommells mange blader, Auto Passion, er et av de aller beste gammelbilbladene jeg vet om. Masse originalt stoff og overhodet ikke noe av de såkalte testene av de bilene et eller annet auksjonsfirma håper å få 10 millioner dollar for på den nesten auksjonen. Dette er et nøkternt blad som legger vekt på sanne historier og sanne gleder.

Le Manoir

Her skal vi konsentrere oss om ”Le Manoir…. som altså er et av de morsomste bilmuseene jeg vet om.

Først og fremst fordi det fremdeles er forholdsvis uorganisert og til de grader reflekterer hva initiativtakeren selv synes er verd å samle på.

Dessuten ser du at de fleste av disse bilene er klare for en tur ut i virkeligheten. Enten det er en gammel T-Ford eller en uerstattelig, moderne Bugatti EB 110 S, står de der og du hører nesten at bensinpumpen tikker, eller at det knirker i mekanikken som nå kjøler ned.

Det er ingen grunn til å gå i detaljer her. Mer enn 300 biler, masse modeller, og uendeligheter av vitriner med memorabila fra automobilens, og automobilsportens historie, møter deg på disse 14.000 kvadratmeterne.

Du har en Formel 1 avdeling, der de franske, Ligier, Larousse, Matra, Prost, Renault og AGS heldigvis dominerer, men der det også er solide innslag av bl.a. McLaren, Williams og Ferrari.

Sportsbiler

Avdelingen for sportsbiler er også sterkt Frankrike-rettet, dette er stedet jeg reiser for å møte mine favoritter som Autobleu og DB, hvor man får en sømløs Alpine-historie fra de første Michelotti-tegnede plast-skallene fra sist på 50-tallet.

Flere Lamborghinier og Porscher enn Ferrarier heldigvis, og de franske produksjonsmerkene er meget godt representert med de litt mer spesielle utgavene. Dessuten finner du en bråta små franske merker du aldri har visst at du ikke hadde hørt om.

Men også biler fra andre deler av Europa dukker opp her og der – hvilke andre museer på denne siden av Wien viser for eksempel frem ikke bare en, men to Tatraer?

Så finner du en egen avdeling for Gruppe B biler, for modeller – som er helt fantastisk, stor sett modeller i settinger som er spesiallaget for dette museet, og for hestetrukne vogner.

Livlig

I tillegg har du kjøreskoler på baner med alt fra gokarter til potente ensetere, du har en rekke glimrende restaurerings-verksteder i nabolaget som er vel verd et besøk, selv om du ikke har noe å restaurere og du har – som jeg prøvde å antyde i innledningen – du har den franske landsbygda med alt den kan by på av myke senger under svær takhøyde og føde som fremdeles er i nærheten av verdens beste. Til priser som fremdeles er mer enn akseptable.

Nevnte jeg at jeg gjerne legger turen innom Lohéac? Det er jo bare snaue 400 km, altså ca. 18 timer, fra Paris.

18 timer?

Glemte jeg å nevne at for å komme til Lohéac må man kjøre gjennom Le Mans. Og der er det jo også et ganske godt museum som du bruker noen timer på – særlig fordi du vet det er en liten butikk eller to i byen som fremdeles har noen håndskårne 1:43 (ca.) modeller fra Manous Le Mans produksjon.

Men nå er vi helt på jordet, bokstavelig talt. En lang weekend i, eller nær, Lohéac kan anbefales.

LA VIAMICHELIN.COM VISE DEG VEIEN