Et par Le Mans-fakta

Har noen norske sportskommentatorer noensinne gjort en så utrolig innsats som Per Christian Håveødegård og Stian Sørlie gjorde oppå bilder fra helgens Le Mans løp? Nonstop på de to Eurosport-kanalene holdt de på, og klarte seg jommen med færre gjentakelser enn det vi opplever på et vanlig Formel 1 løp som varer i rundt halvannen time.

Bravo.

At de ikke var helt flytende på Lorraine Dietrich eller Chenard et Walcke,r tilgir jeg dem. At de ikke var helt støe i Mirage, kan jeg også godta (selv om den også hadde Gulf-fargene som de påsto de var så begeistret for).

Men jeg får litt problemer når det er så åpenbart at de bare bruker engelske kilder slik at for eksempel lengder blir oppgitt i fot. Autosport er ikke den eneste autoritative bilsportskilden her i verden – heldigvis.

Raskest

Men poenget mitt er at det blir gjengitt litt tvilsom propaganda som bør stoppes. Ta for det første toppfarten på le Mans.

Ganske riktig at den er på over 400 km/t og kommer til å stå i all evighet, etter det ble det innført sjikaner på Mulsanne-retten. Men våre venner kunne fortelle at rekorden tilhørte Peugeot.

På en måte kanskje, men nei. For Gerard Welter tilhørte Peugeot den gangen i 1988, men rekorden tilhører en WM (riktignok med Peugeot-motor) som var konstruert på kjøkkenbenken til Welter, og bygget i stallen hans (nesten).

Peugeot oppmuntret sine sentrale ingeniører og designere til å moonlighte litt med sportsbiler på denne tiden. Welter og hans folk hadde stilt med morsomme biler på Le Mans i mange år, men med minimale budsjetter og begrensede ressurser hadde de ikke særlige muligheter.

Så i 1988 bestemte smarte Welter seg for at ”dersom du ikke kan være best, så vær spektakulær”.

Så Welter tegnet en ekstremt strømlinjet bil, stabil med meget lav luftmotstand. En typisk lowdrag special. Noen timer inn i løpet kom bilen inn i depotet, mekanikerne tapet over luftinntaket – alle trodde herrene var blitt gale – og sendte bilen ut igjen med Roger Dorchy bak rattet.

Etter et par runder ble bilen klokket til 407 km/t (eller 251 mph for dere som leser Autosport) og oppdraget var utført. Da var selvfølgelig motoren blåst og bilen ble trillet inn i depotet av et meget fornøyd team.

Så omhyggelig hadde Gerard Welter planlagt dette, at han hadde til og med fått Michelin til å lage et sett ekstra smale (for å få ned frontarealet og luiftmotstanden) racingdekk som ville klare denne hastigheten.

Men de var selvfølgelig så fornøyde fordi de nå hadde skrevet navnet sitt med STORE BOKSTAVER i Le Mans-historien. Da er det jo trist at propagandaen har fått dette til å bli en Peugeot-prestasjon.

Skål

Min andre petimeter-korreksjon gjelder den vulgære champangne-sløsingen etter avsluttet jobb. Vi ble fortalt at dette skjedde for første gang den gangen Dan Gurney vant Le Mans med en Ford GT 40 – det må ha vært i 1967.

Vi har ganske klare bilder av Joseph Siffert, sveitser, Porsche-kjører og virkelig en av gutta, som står med en champagneflaske og spruter ned journalistene. Det var på Le Mans i 1966 – og han var bare blitt nummer fire, etter tre Forder. Greit nok, dette var ikke på podiet, med det var i hvert fall en skikkelig sprut.

Imidlertid bør vi gå mye lenger tilbake hvis vi skal nøste opp historien om Champagne og billøpvinnere.

Etter at han vant Vanderbilt Cup på Mineola-banen (nær New York) i 1936, fikk Tazio Nuvolari en flaske Moët et Chandon av produsentens amerikanske agent der han sto på seierspallen og så ned på sin nydelige Alfa Romeo. (Nå er vi nesten tilbake i Chenard Walker-tid).

Men Nuvolari var ikke noen vulgær nyrik, så han åpnet flasken høvisk og drakk de edle dråpene fra et skikkelig glass og bød sine nærmeste konkurrentene, Jean Pierre Wimille og Antonio Brivio på et glass til.

Welter og Nuvo var herrer med stil.