Grønn racing fra Pininfarina

I fjor fikk vi en virkelig radikal racingoppskrift i Genève: En selvkjørende banebil.

Fullt så fjern er ikke den oppskriften vi fikk fra Pininfarina nå. Oppskriften er ganske grei. En fransk/sveitsisk hydrogen drivlinje fra et firma som heter GreenGT, og så har Pininfarina kledd det hele i en attraktiv LM2-type habitt.

Lang historie
Prosjektet startet lenge før Mahindra kjøpte opp Pininfarina i desember, for her ønsket italienerne å gripe langt tilbake i historien for å vise at når det var snakk om racing, ville de også ha, og hadde de hatt, et ord med i laget.

Og for å fortelle alle som av en eller annen grunn droppet Genève-utstillingen i 1969 om hva dette dreide seg om, hadde de hentet frem sin gamle Sigma. Et forslag til en ny «sikkerhets»Formel 1 bil.

Jeg hadde glemt hvor pen den egentlig var. Men så var det da en skikkelig designer som hadde penneført den. Paolo Martin, en av kjempene i Pininfarina-historien.

Døde som fluer
Vi må huske på at i 60-årene døde fremdeles racerførerne som fluer. Noen synes ikke dette var gøy, Robert Braunschweig var en av dem. Den mektige sjefredaktøren for det mektige sveitsiske Automobil Revue.

Han satte i gang et arbeid for å definere en sikrere en-seter, og overlot presentasjonen til Pininfarina.

De hentet selvfølgelig Sigma-navnet igjen, fra sin gamle sikkerhetsbil fra 1963. Paul Frere, ingeniør, Le Mans vinner og motorjournalist – og han som overtok papegøyen til Chiron, som jeg fortalte om her en dag, var også sterkt involvert.

Dessuten fikk teamet hjelp fra storindustrien. Både Mercedes og Fiat var involvert, og Ferrari donerte den V12-motoren som hadde sittet i bilen til Scarfiotti da han vant Italias GP i 1966.

Gjennomtenkt
Her var det stor spoiler som også fungerte som tak, her var det kollisjonssoner i alle retninger, og utbygninger skulle hindre hjul-til-hjul kontakt. Synsfeltet til føreren var større enn på datidens formelbiler, og til og med fargen ble valgt for maksimal synbarhet også i dårlig vær.

De hadde funnet opp HANS-systemet 50 år før det ble tatt i bruk, sikkehetstanker og brannslukkingssystem var selvfølgelig også med. Mengder av gode ideer, som det dessverre tok alt for lang tid å sette ut i livet, noen av ideene er åpenbart begravd for alltid. Og allikevel veide ikke denne mer enn 590 kg.

Le Mans-inspirert
Sorry, det ble ikke mye om årets bidrag til diskusjonen. Men vi ser det er en ren Le Mans-bil, med tilhørende finne, men kanskje litt lekrere enn vanlig på grunn av fargene. Og så er det kanskje noe med disse åpningene i karosseriet.

Det er masse aerodynamikk her, brenselceller etter spesielle krav til kjøling.

Det er også masse høyverdig teknologi i denne H2 Speed, som modellen heter. To stacker som produserer 210 kW, mens de to motorene kan yte inntil 370 kW – det er litt over 500 hk – ved 13.000 omdreininger. Disse overføres direkte til bakhjulene med en utveksling på 6,3:1.

Realiserbar
Derved har vi en bil som bare slipper ut vann der den går til 100 på 3,4 og kan nå 300 km/t. Tankene på 700 bar kan fylles til max, 6,1 kg hydrogen, på 3 minutter. Komplett veier bilen 1420 kg og de er fordelt med 59 % på bakhjulene.

Målene er som vi kan regne med for en slik bil: 470 x 109 x 200 cm på 290 cm akselavstand.

Pininfarina sier ikke at vi skal se denne på Le Mans neste år. De sier bare at de ønsket å vise at man ikke behøver å gjøre noen kompromisser, i hvert fall ikke estetiske, for å få frem en grønn racerbil.