Mansory pimper Can-Am

Mansory er et Genève-utstiller jeg sjelden bruker særlig tid på. Jeg er alltid bortom for å se om de har kommet opp med noe enda verre enn vanlig – men som regel er det bare verre. Ikke så mye enda verre at det er verdt å bruke tid på.

De greier å ødelegge både Lamborghinier og Bentleyer ved å pimpe dem noe helt vanvittig, eller så bygger de hyperarmerte Mercedeser om til vulgære små budoarer.

Men i år tror jeg faktisk jeg hadde stoppet opp der, hvis vi hadde vært der samtidig. For en av de 11 bilene utmerket seg. For det første med en meget spesiell «Orange Desert Sunset» farge. For det andre fordi det var noe helt annet enn det vi vanligvis venter derfra.

En Can-Am Maverick behøver ikke be om unnskyldning for noe. Den er en seriøs off-roader og har vunnet sin klasse i Dakar tre år på rad.

Med en turboladet 900 kubikk Rotax 195-hesters tresylindret og med four-link opphengning med 60 cm fjæringsvei er den klar til å gi seg i kast med hver eneste ganske seriøse sand-dyne der ute, men Mansory ville altså ha enda mer.

I tillegg til nye kulører har han gitt den et kraftigere tak, med LED-samling på, kullfiber paneler langs siden med nesten normale dører. Hekken er verdt et eget studium – den kommer du til å huske lenge etter at den har kjørt forbi deg på stranda.

Innvending har det også vært en del pimping, men ikke utelukkende med dårlig smak, og med mengder av de samme oransje innslagene.

Men Mansory har gjort mer motor også – nå yter den 222 hk – det er mulig at det må til for å kompensere for økt vekt, men jeg har en følelse av at det også ligger noe ekstra fart&moro der, for den veier faktisk ikke mer enn 738 kg, selv etter behandlingen.

Kreftene overføres til bakhjulene via en CVT-kasse og en visco-clutch, men du kan selvfølgelig slå inn drift på forhjulene når du trenger litt mer anlegg mot sanden.

30x9x14 tommer (front) og 30x11x14 bak er standard Can-Am-oppskrift. Ingen grunn til å gjøre noe med dem, tenkte åpenbart Mansory også.

Men på tross av at denne åpenbart kan brukes på ramme alvor har jeg en snikende følelse av at den kommer til å befinne seg mer i et normalt Mansory habitat – en eller annen strandpromenade – enn ute på stranda eller langt inni ørkenen.

For ordens skyld: Mansory har døpt sin Maverick om til Xerocole. Det er fellesbetegnelse på dyr som har vendt seg til å leve i ørkenen. Masse hete og lite vann.

Hadde jeg vært innom Mansory denne gangen tror jeg jeg hadde spurt om jeg ikke heller kunne kalle den Hercules – det er jo nesten det samme.