Utstillingsglimt

Det hører med til denne historien at selvfølgelig kan man søke arrangørene av bilutstillinger om å få drive reportasje på forhånd, for å følge et eller annet spesielt prosjekt. Folk som får gummidekk til å glinse, for eksempel.

Men hvor er utfordringen i det? Da er det mye morsommere å rusle forbi en tett vegg av sikkerhetsvakter hvis eneste oppgave her i livet er å spørre etter legg, og å snike seg til å ta noen dårlige bilder, uten å bli oppdaget av de dobbelt så mange vaktene på gulvet.

For der er det ikke bare messa som har sine folk, bilfabrikkene har minst like mange. De hos McLaren hadde dress og oransje slips – Ron Dennis er konsekvent når det gjelder stilig.

I Paris er utfordringen ekstra stor, for der er ikke alle hallene forbundet med hverandre, så man må ut av en for å komme inn i en annen.

Men som dagens bilder viser, jeg klarte alle hallene igjen, og litt over tre timer før jeg ble bedt om å pigge – så lenge har jeg aldri klart det før.

Men stort sett er det biler under laken vi ser, og folk som snekrer. Og noen bilfabrikker som har hengt opp svarte tepper rundt hele standen, slik at ikke heller naboen skal ane hva som skjer der inne.

Det kan hende man kommer over en øvelse der det blir gjennomgått hva som skal sies i morgen, og da kan man kanskje komme over en hel bil. Men som dagens utvalg viser, så er det ganske langt mellom DE anledningene.

Så egentlig er det litt som epleslang. Du får ikke noe særlig ut av det, egentlig kunne du like godt ventet til i morgen og fått nydelige epler når butikken var åpnet, eller du kunne bedt eieren om lov, og gått rundt og plukket i fred.

Men så er det denne kilingen i magen da, og det å måtte være på alerten hele tiden.

De er ganske barnslige disse motorjournalistene.