Den første norske millionen

Da jeg så gjennom det store regnearket mitt etter at 2016 var blitt historie, satte jeg meg plutselig litt rettere opp i stolen.

Folkevognene, personbilene, varebilene, lastebilene, bussene, alle som har vært tatt med som førstegangsregistrerte, nye, i den offisielle statistikken fra Opplysningsrådet for Veitrafikken, pluss de som ble importert før OFV hadde sitt tallknusermaskineri i gang, summerte seg nemlig opp til 996.507.

Det gikk med andre ord mot millionen.

De av oss som har sett de gamle bildene, og dels vært med på hurraropene på runde tall opp gjennom årene, var i grunnen ikke overrasket over at det ikke hørtes noen champagnekorker fra hovedkvarteret på Frysja i den tredje uken i februar, da bil nr. 1 million antakelig fikk sin første eier.

For bløtkakene er på en måte blitt mindre med årene.

Det startet forsiktig. Ikke mye ståhei rundt VW nr. 10.000 til Norge i 1956, men det ble da tatt et nydelig fargebilde av den blomsterkransede bilen i Wolfsburg.

Da bil nr. 100.000 var en realitet i 1966, tok Harald A. Møller med sin sønn til Wolfsburg der de fikk bilen overrakt av eksportsjefen. Og Harald A. sto selv på brygga da bilen ble losset.

Jan Møller møtte bil nr. 200.000 på fabrikken, og både far og sønn tok imot den på Frysja. Men da var den ikke hvit mer – som den var i Tyskland. Enkelt: Fabrikken teller biler, en for en – importøren selger dem i batcher. Så prod.nr. 200.000 er derfor ikke nødvendigvis identisk med salgs.nr. 200.000.

Men – uansett – det var fremdeles stas.

Da bil nr. 500.000 skulle hilses, nøyde man seg med å dra ned på brygga en trist formiddag i 1994. Da var det et barnebarn, Morten Møller, og importørsjef Erik Andresen som fikk det – ser det ut som – ganske sure oppdraget.

Så glemte man visst nr. tre kvart million og reiste ned med et laken som var ferdiggjort i hui og hast med 800.000 trykket på da den endelig kom. Det var visst åpenbart om å gjøre å få kjørt av båten så fort som mulig. Ikke en bårekrans så langt øyet kan se.

Derfor var det kanskje ingen spesiell grunn til å regne med spesielt oppstuss i forbindelse med en million.

Møller har nemlig vært borti den første millionen sin allerede – det er med andre ord ikke noe nytt for dem.

I mai 2009 rullet deres importbil nr. 1 million fra båten inn på Bekkelagskaia. At det også var en Folkevogn, en Golf Blue Motion, var smart, det var en bil som var veldig politisk korrekt.

Kampen Janitsjar var på plass, det ble stor fest og Kirkens Bymisjon fikk bil nr. 1.000.001 – en Caddy.

Men i den opptellingen dreide det seg jo om mange andre merker enn bare VW. Seat, Audi, Skoda, Magirus, MAN, Dodge ... sikkert andre også.

Selv om det er åtte år siden den forrige millionen, er det allikevel klart at denne nye også skal markeres. De har jo nesten en plikt, det er jo ingen som er i nærheten.

Av de tyngste konkurrentene, amerikanerne, ligger vel Ford et sted rundt de 650.000 nå, og GM-bilene er litt under det.

Dersom vi legger sammen alt det den andre store private importøren, Bertel O. Steen, har tatt hjem fra tidens morgen, kommer vi vel på et tall mellom de to amerikanerne.

Med andre ord, Møller og forhandlerne har grunn til å slå litt på en litt stor tromme.

Det kommer de til å gjøre, med aktiviteter på alle plattformer – i alle sosiale media – blir vi lovet – det hele vil merkes fra slutten av denne uken.

Det skal bli innsamling av historier og filmer og bilder som går på gamle og nye Folkevogner, og det hele skal kulminere med en stor event – konferanse? – i sommer, der det også later til at fabrikken kommer til å legge breisia til. En flunkende ny konseptbil eller to – kanskje?

PS!
Hvis du virkelig lurer: Regnearket mitt forteller at i den tiden Volkswagen har ligget der, har det vært importert og registrert 7.209.851 nye biler av alle slag til Norge (pluss bilene i år). Det betyr at VW alene har 14 % av hele dette markedet. Grunn til, om ikke feiring, så i hvert fall Bravo, syns nå jeg.