Nå starter drømmeturen

Såpass ofte at noen av mine bedre venner, for eksempel de som skriver om sånn med både entusiasme og kunnskap, begynner å gå lei det – har jeg antydet at Pebble Beach eller Goodwood eller – for den saks skyld – Concorso d’Eleganza, Villa d’Este ikke tilhører favorittfrokosten min.

Tro det eller ei, men man kan faktisk gå litt lei av enda en Jaguar D og å høre historier om en eller annen columbiansk visstnok racerfører som visstnok har kjørt denne bilen en gang i – visstnok -1958 og derfor er dette den høyest priste Ferrarien av denne typen – er ikke lenger veldig spennende.

Selv ikke med blomstrende prosa i en lekker auksjonskatalog.

På den andre siden, som jeg har antydet: å få assistere med å få liv i en 2xV8 fra Maserati eller se en far forsiktig (så ikke lakken skades) løfte guttungen opp så han kan se inn i lordens Rolls-Royce, blir plutselig Opplevelser med stor O.

Så takk for noen herlige dager på grus og plen, men det var bare en prolog. Det er nå vi virkelig starter.

Jeg vet ikke om BMW har en historisk mindreverdighetsfølelse i forhold til Daimler.

Det er jo ingen grunn til det. For det første er jo BMW mer enn ti år eldre enn fusjonsfirmaet i Stuttgart. For det andre er BMW storebror når det gjelder salgstall – og om ikke deres museum er like stort som Mercedes sitt, så er det ikke noe å utsette på innholdet.

Og for det tredje lever de sin historie på en helt annen måte.

Villa d’Este er en ting. Hvor meget mer relevant er ikke det enn å sponse deler av moteuken i Milano. Jeg skal hilse og si at man fikk de riktige folkene til å komme opp til Como-sjøen også, ja.

Det levende museet deres er en helt annen innsats – og minst like viktig.

Hva ville du sagt dersom du ble bedt om å komme til Villa d’Este «for derfra skal vi kjøre noen dager ned til Toscana»?

Så langt er alt ganske bra og du er fristet til å sette av noen dager, men så leser du menyen:

30 år med M5, vi skal altså kjøre E28, E34, E39, E60 og F10 – alle generasjonene.

Så skal vi kjøre deler av Rolls-Royce sine 110 år. Ved hjelp av Silver Cloud I Drophead Coupé fra 1957, Flying Spur fra 1964, Silver Spur fra 1997, Silver Seraph fra 1999 og tre av dagens aktuelle modeller.

Og det jeg gleder meg aller mest – jeg har trent armmuskler og clutch-fot i mange uker, er BMWs V8 luksus-biler. 650 og 750 skal jeg nok klare uten å svette, men 507, 3200 Bertone, 503 Coupé og 502 Limousine tror jeg skal bli en håndfull på mer enn en måte.

Jeg har allerede gjort den første transportetappen, søndag kveld. Motorvei hele veien – men det er det slutt på nå. Og de milene gjorde jeg stort sett i baksetet. Man må jo benytte den ekstra akselavstanden i en Silver Spur til noe fornuftig, syns jeg.

Privilegert? Det er ikke fornavnet en gang. Men jeg lover å gjøre det jeg kan for å ta dere med på turen også.

Både på disse sidene og i neste utgave av BIL