Nedtur i Wien

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt på det tekniske museum i Wien. Spesielt så lenge Hans Seper levde – han døde for ti år siden – sjefen for transportseksjonen i dette tekniske eventyrhuset.

Jeg har alltid syns bilfolkene fra denne delen av Europa var mer spennende enn både tyskere og franskmenn, spesielt i den tidligste delen av bilhistorien. Og Seper kunne dem alle sammen.

Det var den gang museer kunne utgi kildeskrifter i 300 eksemplarer, med elendige bilder og uten antydning til stive permer, slik at noen var i stand til å oppbevare unik historiefortelling for generasjoner fremover.

Det var selvfølgelig Tatra (først som Nesseldorfer) jeg var fascinert av, sannsynligvis verdens mest intelligente bilkonstruksjoner – i hvert fall før andre verdenskrig, men hver gang Seper åpnet et nytt kapittel, dukket det opp andre spennende folk.

Julius Mackerle for eksempel, sjefkonstruktør hos Tatra som skrev den endelige boken om luftkjølte bilmotorer (hvem i all verden er interessert?). Ikke bare fant jeg til slutt boken, ganske antikvarisk, men jeg fant mannen også, slik at han fikk signert den.

Den står nå i en avdeling av bokhyllen som ikke er helt liten og som heter «I skyggen av Ledwinka». Han selv står forresten i den enda større avdelingen som heter «I skyggen av Porsche».

Glem det. Jeg stakk innom museet på vårparten for å se på noen av de gamle vennene. Nedtur. Hele transportavdelingen var under ombygning – den blir sikkert fantastisk.

Men de få av bilene som ble vist frem, blant annet strømlinje Grand Prix-bilen til Mercedes fra femti-årene, eller bilen som gjør at Siegfried Marcus konkurrerer med herrene Daimler og Benz om førsteplassen på tidslinjen, var parkert med centimeters mellomrom, bak skuddsikre, tror jeg, glass.

Egentlig ikke verdt et besøk.

Så derfor tok jeg en tur på hærmuseet for i det minste å kunne hilse på den kulehullete Gräf & Stift der Franz Ferdinand og hustru Sofie satt da de ble skutt for 100 år siden og – indirekte – var katalysatoren for første verdenskrig.

Jeg har alltid vært litt svak for Gräf und Stift, ikke minst fordi den er den mest doldis av alle nobelmerkene med dobbelt etternavn: Rolls-Royce, Hispano Suiza, Isotta Fraschini, Panhard-Levassor, Scania Vabis, o.s.v.

Gräf og Stift, liksom - hva er nå det? (bortsett fra at de hadde bygget vognene på Fløybanen sist jeg var de, for 50 års tid siden).

Men det var nå første verdenskrigbilen da, si hva du vil, og verdt et besøk.

Bortsett fra at den også var fjernet. Utvilsomt i påvente av et eller annet spesielt 100 års-arrangement – men jeg fikk ikke engang vite hvor den befant seg og når den ville dukke opp igjen.

Den eneste suksessen på denne turen var at jeg skulle besøke MAN-fabrikken der i byen. Den ligger der hvor Gräf und Stift i sin tid bygde sine store lastebiler og busser – men G&S forsvant etterhånden inn i MAN.

MAN har en løve i logoen sin, den stammer fra et annet merke som ble fusjonert inn, nemlig Büssing.

Så kommer jeg inn i resepsjonen på MAN-fabrikken og der står det en bronseløve i en stor glassmonter. «Så deilig å se at dere tar vare på den gamle Gräf & Stift-løven,» sa jeg til den grånende portvakten. Du kan trygt si at vi bondet.

Alle andre fremmede tror åpenbart, de gidder ikke å spørre en gang, at dette er MAN-løven.

Senere så jeg at MAN-bussene i Wien fremdeles heter Gräf und Stift. Deilig at tyskere også kan være litt sentimentale.

Det reddet i hvert fall, mot alle odds, nedturdagen min allikevel.