Nytt fra Restaurant-bransjen

At den er billig er egentlig uten interesse for denne siden, for som regel er det Fiat som inviterer verdens bilskrivere dit. Og de elsker det, for her får de virkelig det de tror er italiensk i fulle drag. Ikke misforstå, dette er genuint, men når Urbani får beskjed om at det kommer en gruppe på 15 japanske og 20 skandinaviske journalister legger han virkelig breisia til – og det blir så italiensk at det holder for hele neste uke.

Praktfull mat, det åpner med at du ikke bestiller noe som helst – bordet blir overlesset med forskjellige antipasta – og selv om du sitter med 25 forskjellige risikerer du at det er enda en sort, som ser enda bedre ut på bordet ved siden av. Så er det forretten, og så er det hovedretten, og så er det kanskje litt ost før desserten. Og til den setter han frem Vino Santo sammen med harde kjeks som selvfølgelig skal bløtes opp i suppen. Og egentlig har du ikke behøvd å bestille noe underveis, for vet du ikke hva du vil ha bestemmer betjeningen det for deg. Det er alltid bra.

Betjeningen selv er et eget kapittel – stort sett i 30-årene, stort sett hunkjønn, med en stil som er helt spesiell – hva skal man kalle den – funk-punk? Du er aldri i tvil om hva som er siste trend i jogge-sko etter at du har vært der.

Og har du vært så heldig å komme dit på egen hånd, uten noen sponsor, og spist og drukket, med Agnelli og hans livvakter ved det ene bordet, og en av gatens kveldsarbeidere (som det er ganske mange av akkurat i dette strøket, så vil du oppdage at ikke bare har dere alle sammen fått akkurat den samme overveldende oppmerksomheten, dere betaler jommen akkurat det samme også. 50.000 lire – litt over 200 kroner. Og du oppdager at det betaler dere uansett hva dere egentlig har spist eller drukket. Solidaritets-kafé?

Alt dette for så vidt fullstendig uinteressant hvis det ikke var for at nå har han flyttet. Tvers over gaten. Bildet viser det gamle stedet på den høyre side, og det nye stedet på venstre side.

Og det er nettopp dette det er viktig å gjøre oppmerksom på. Alle mine fire kollegaer som er så vant til å skjene mot venstre når man er ferdig med en lett liten middag og skal hjem til et møte med puta, må heretter huske å tørne høyre, ellers ender de i Genova. Og det er det vel ingen som ønsker?

Av Jon Winding-Sørensen – bilnorge.no