Toppløs 458 Speciale

458 Speciale A, skal den hete, den nye Ferrarien som debuterer i Paris. A står ikke for Automat – men for Aperta, åpen. Klassisk oppskrift med andre ord.

Jon Winding-Sørensen

Publisert fredag 03.10.2014 - 08:35 Sist oppdatert fredag 03.10.2014 - 08:51

Ferrari er ganske forutsigbar i utviklingen av sine V8-hekkmotorbiler. Først kommer grunnlaget. Så tar de taket av den. Så kommer en som er kjappere. Og så kommer den også med muligheter for åpen himmel. Og så kommer den vanvittige, aller raskeste av dem alle sammen, som til sist også blir kappa.

Og like sikkert er det at vi kommer til å få en flom av overskrifter igjen, om verdens raskeste føn, eller bakoversveis i 300 eller lignende festlige originaliteter. (Jeg har gjort det selv).

Egentlig er det et hyggelig avvik at de ikke kaller den Spider denne gangen, for med denne type tak, og med befolkningen såpass langt nede i en brønn, er den et stykke unna de klassiske spyderne.

Eksklusiv
Et hyggelig avvik er det også at den skal bygges i 499 eksemplarer og – ikke som ryktet sa – bare 458.

Kanskje ser vi de første resultater av at Ferrari har fått ny sjef allerede. Sergio Marchionne har for lengst uttalt skepsis med hensyn til di Montezemolos «hold-den-eksklusiv»-filosofi om kunstig lavt produksjonstall.

Ferrari kan selvfølgelig fortelle at med 605 hester er det verdens kjappeste taket-ned noensinne. Hele innretningen legger ca. 50 kg til vekten, taket kan heves eller senkes på 14 sekunder og aksen til 100 svekkes bare med 0,1 sekund. 3 blank nå.

Nå er det min erfaring med åpne biler at det er få mennesker som ønsker å nærme seg toppfarter med taket nede. Det bråker – og det er ikke noen hyggelig motorlåt, men enerverende vindstøy sammen med masete dekkstøy – og det blåser, uansett hvor mye tid som er tilbrakt i vindtunnelen.

Mest til pynt
En superrask cabrio er derfor egentlig et paradoks, eller for de stakkarene som ikke har råd til to slike biler. Den åpne kruser man med på storbyenes avenyer. Den lukkede tar man en sjelden gang ut på landeveien. For det er jo det også – disse bilene kjøres jo nesten ikke – se oppgitt km-stand når en superbil kommer opp på en prestisjeauksjon.

Akkurat denne modellen kan leveres i hvilken farge som helst så lenge den er gul. Og du må også godta en stripe eller to.

En blå som de kaller NART-blå (den amerikanske Ferrari-importørens racingteam het NART) og en hvit stripe, som de av en eller annen grunn kaller Avus Bianco (de bruker det fargenavnet i andre sammenhenger også). Er det noen bane Ferrari aldri har kjørt på med særlig suksess, er det vel Avus.

Den ene gangen etter krigen at det tyske Grand Prix ble holdt der var i 1959. Riktignok vant Tony Brooks for Ferrari, men for det første har Brooks aldri vært en helt i Ferrari-legenden, og for det andre er det et løp de fleste ønsker å sette strek over: Jean Behra, en skikkelig helt, ble drept da han føyk over doseringen i en Porsche.

Underlig navn på en hvit farge.

Aktiv aerodynamikk
Dessuten må du også ta til takke med et ganske tacky interiør. Matchende gult med noen mørke Alkantara innslag og mange av interiørdetaljene i blå karbonfiber.

Da syns jeg vel egentlig det er morsommere med aktive aerodynamiske hjelpemidler, med ti forskjellige aluminiumslegeringer i strukturen og med elektroniske sensorer og hjelpemidler som er hinsides det du finner på tyske superlimousiner, og som også har den fantastiske egenskapen at de lar seg koble ut, uten protester.

Hvis du absolutt MÅ ha de tekniske dataene så er de som følger: