Triking

Dette er vel kanskje den mest seriøse trehjuler på markedet. Underlig at ikke Morgan fortsatte sin egen tre-hjuler linje – det er vel de som i første rekke var eksponenten for den skikkelige trehjuling.

Jon Winding-Sørensen - BilNorge Jon Winding-Sørensen - BilNorge

Publisert tirsdag 03.12.2002 - 00:01 Sist oppdatert onsdag 28.01.2009 - 15:41

Oppskriften er helt Morgan – ikke minst optisk. En klassisk V2 motor ute i det fri, langt foran, mellom to smale motorsykkeldekkbedekte hjul som beveger seg i det fri under sykkeltype-skjermer. To stor lykter kompletterer ansiktet, sammen med nydelige, krommede parallellogram-armer til opphengningen. Det er først når du ser de store skivebremsene at du aner at dette er noe Helt Annet.

Bakhjulet er hengt opp i en lang svingarm, og fra motor til bakhjulsutveksling er det helt Moto Guzzi, den eneste forskjellen er en forlenget kardangaksel. Riktignok kan den leveres med en spesiell revers, eller sågar med automat (som en 88 år gammel bruker, en som daglig kjørte til sitt eget bankfirma i City tilslutt fikk bygget inn). Og en Guzzi-motor kan man gjøre alt med, fra den dreiemomentsterke oppskriften til rent racing-temperament med massevis av ventiler i toppene.

Ferdig bygget får du ikke lenger noen av disse for under 200.000 kroner, som byggesett kan du kanskje greie deg med 7.000 pund, dersom du har en del av de mekaniske komponentene selv. Og da har du en bil fra verdens minste bilfabrikk. Bilfabrikk i den forstand at de har sitt eget VIN-nummer (chassis-identitet). Derfor finner man Triking over hele verden, selv på vanskelige markeder som Japan, USA og Norge.

Og derfor kan jeg fortelle om bilfabrikk. Stor som en dobbelt garasje omtrent, med Tony (som hadde jobbet som teknisk tegner hos Lotus) som sjef, sønnen Richard og Alan Layzell som er geni på det meste, fra plast og lettmetaller til Guzzi-trimming. Min Triking hadde chassisnummer Prototype 2, med andre ord en av pionerene fra før 1980. Etter det er det vel blitt en 130-140 biler og vanvittig meget moro.

Blant mine største bilopplevelser er å sitte om bord i denne og se mannen i bilen foran observere denne underlige veteranbilen i speilet. For så å observere hans smule undring der Volvoen hans – i 100 – plutselig har denne lille greia oppe på siden av sin egen bil, og den er jo så lav at han nesten må lene seg ut for å se den. Og så se ham når du legger inn foran ham – og dette har tatt kortere tid enn det tar å lese dette – og han begynner å telle bakhjulene!

Som sagt, alt for få har hatt sjansen til å oppleve lykken på tre hjul.