Connaught, Londons tøffeste

Den så ut som en styla Volvo PV på steroider. Inntil du så nærmere etter. Da så du at denne mente alvor. Kompakt i lengden, virkelig bredbeint og med hjulene virkelig ute i hvert hjørne. Både dimensjonene på hjulene, og de utblokka karosserisidene antydet at dette var en bil som mente alvor.

Når den er døpt Connaught Type D GT Syracuse, er det jommen litt alvor også. For engelske entusiaster er navnet nesten hellig.

Connaught, en knøttlite engelsk racerbilprodusent med svært begrensede ressurser var den første britisk/britiske kombinasjonen – bil og mann – som vant et Grand Prix løp etter at Henry Segrave vant i San Sebastian med en Sunbeam i 1924.

Connaught-seiren var det Tony Brooks, en blid amatør av en tannlege, som sørget for, han og bilen banket det mektige Maserati-laget sønder og sammen.

Bilen kom fra noe som egentlig var en bilforhandler, Continental Motors, men dette var en bilforhandler som tenkte progressivt. Deres bil var den første som vant et Grand Epreuve med fire skivebremser.

De hadde et av verdens virkelig effektive strømlinje-ensetere lenge før Colin Chapman tenke i de baner, og de var meget fremsynte da de tegnet den uavhengige forhjulsopphengningen til L-typen, en av de på landeveisbilene som ble bygget før de stengte i 1957.

I dag henger det vare et beskjedent skilt på en husvegg i byen Send, som forteller om dette bilmerket.

Selv om det nå altså gjenopplives. Og igjen med en landeveisgående bil. Og igjen i en teknisk forkant.

Første gang vi skrev om den kommende Connaught, var det fordi man planla en superbil på hybrid. Den bilen som var utstilt i London var rendyrka testosteron - her var det ikke mye hug-a-tree tankegang.

Men om noen måneder skal man begynne å ta bestillinger for hybridutgaven også. Den skal bruke den samme motoren som i GT-utgaven.

En hjemmebygget V10 på bare to-liter (det i seg selv høres ut som om vi burde ta en omvei bortom Daventry neste gang vi er i England) med en dobbel kompressor som ikke bare er av unik konstruksjon, men som også er dansk.

De påstår at denne yter 300 hester, hvilket burde kunne gjøre inntrykk på bilens 850 kg – herlig med noen som tenker lettvekt igjen.

I hybridutgaven blir det minus kompressorene, det vil si 162 hester ved lystige 6.000 omdreininger, men med et patentert (Connaught sitter for tiden på 10 spennende patenter) hybrid-system, der det er mer el-motor enn batteri for å si det sånn.

Det er med andre ord en mild hybrid vi snakker om, med start/stopp og el-hjelp ved aks og ved sakte kjøring. Mens det antydes 12,9 liter/100 km i snitt for GT fortelles det at Type-Dh kan nøye seg med imponerende 6,7 liter.

I så fall regner jeg med at man holder seg langt unn 0-100 tiden som oppgis til under 7 sekunder (mens GT snakker om under 5).

Selv om bilen bare er 4250 mm lang, og ganske tettpakket, er det plass til fire personer der, og det hele er så familievennlig at den er utstyrt med ISOFIX sikringspunkter.

Bilen er tegnet av Geoff Matthews, en av de jeg virkelig beundrer i den bransjen. Han er langt fra de yngste, han kom fra Royal College of Art i 1972, og var blant annet med på å utvikle Citroën CX-redesign under Carl Olsen.

Han har jobbet for Chrysler-designer (senere Citroën) Art Blakeslee med det som senere ble Espace og noe av det siste han har gjort er Cornichen for Rolls-Royce.

Men dette tette karosseriet viser klart at han har ikke gått i frø. Dette er det mest muskuløse og tetteste tyrenakke-designet som fantes på London-showet. En bil som forsiktig sa fra at det var veldig dumt å prøve å tøve med den.

Jeg håper det går bra. Den 26 skal de ha et investerings- og presentasjonsmøte på standen for å få inn flere penger.

Forretningsplanen sier 5 biler i år, 327 neste år og 1.149 i 2009, med en break even på 200 biler/år og en positiv kontantstrøm allerede annet halvår 2007. Prisen er planlagt å ligge der Porsche 911 S ligger, det vil si £ 65.000,-.