Nytt liv for Invicta

Det er utrolig mange små bedrifter nå, som kan levere deg en håndbygget, ganske lekker, hyperaktiv med racing-beslektet chassis, to dørs coupé til et sted mellom 100.000 og 200.000 pund. Invicta er en av dem, men du kommer til å møte flere når vi har jobbet oss gjennom hele London-utstillingen.

Nå ble jeg ikke så lenge at jeg fikk full forklaring på hvordan de kan bruke det gamle, gode Invicta-navnet. Om varemerket har eksistert i en kontinuerlig historie, fornyet hver gang det nesten hadde gått ut, eller om det simpelthen bare er noen som har hentet det opp fra husker-du-hatten og klint det på nok en superbil.

Bilen debuterte egentlig i Birmingham (og nå er Birmingham-utstillingen helt død) for fire år siden, og rett etterpå kjørte Jørgen Seemann Berg den – han kan mer enn å være redaktør for YrkesBil han, ja.

Han var imponert, og hadde vel heller ikke noe i mot navnet. Selv kjører han en engelsk Talbot, omtrent jevngammel, og med tilsvarende egenskaper, som de legendariske Invictaene.

For meg har Invicta en litt annen forbindelse. Noel Macklin var en av Invicta-toppene i 30-årene. Han var far til Lance Macklin, som var Bristols reservefører på Le Mans i 1953.

I 1955 fikk han kjøre, den gang med en Austin Healey og fikk etterpå av mange skyld for kjempekatastrofen da en Mercedes dro av banen og feide med seg nesten 100 tilskuere på hovedtribunen.

(Hvilket forresten bringer enda en Invicta-forbindelse. Donald Healey, mannen bak Austin Healey, kjørte Invicta i 30-årene, og vant blant annet Monte Carlo Rallyet med en slik i 1931).

Black Prince var det tøffe navnet på den tøffeste Invictaen, så jeg godtar ikke helt dagens utgave før de klarer å lage like mektige navn. S1-600 har liksom ikke samme klangen selv om 600-tallet står for antall hestekrefter.

De lager en som heter S1-320 også, og en som heter S1-420, men det var den med kompressormotoren, 320 km/t og 0-160 på 9,1 sekunder som sto på utstillingen.

Alle utgavene bruker imidlertid den samme motoren, bare med forskjellig trimmingsgrad. Det er en fem-liters Ford V8 motor det dreier seg om.

Ganske pen bil forresten, tegnet av en som heter Leigh Adams, nevø av legendariske Dennis Adams som først og fremst er kjent for sine vanvittige Marcoser og som også jobbet med John Tojeiro på en Le Mans bil som aldri ble noe av (det var da voldsomt til sideordnede assosiasjoner da, Sørensen!).

Chris Marsh har gjort mye av konstruksjonen, han er tidligere Marcos-sjef. Og sjefen selv, Chris Bristow, er en tidligere Jaguar-mann.

Konstruksjonen er stappfull av alternativer. Du kan for eksempel velge mellom en rekke gearkasser og selv om akselavstanden (2500 mm) er konstant, og lengden (4400 mm) heller ikke kan endres kan man allikevel bestille den enten som to-seter eller som en to pluss to. Og du kan få et satellittbasert kommunikasjonssystem og en mobiltelefon du kan regulere air conditionen med.

I 600-hesters versjonen begynner prisen på £ 150.000,-.