Smart møter Bugatti - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Smart møter Bugatti
Enhver ekspedisjon bør ha et formål. Vårt var enda en gang å se Bugatti-land før Volkswagen lager turist-attraksjon av det. Korrekt transportmiddel: Smart Cabriolet.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif
Se der, sier jeg til den lille gule og grå bilen, mens jeg kjører inn på en liten sidevei med leire. Motoren stanses mens jeg tar av meg min mentale skinnhette og har et minutts stillhet.

De korrekte seksti sekundene er over, og jeg forklarer bilen at en ettermiddag for temmelig nøyaktig 61 år siden satt Jean Bugatti sammen med lillebror Roland og en del nære medarbeidere og diskuterte hvordan de skulle vinne Le Mans i 1939. En av bilene som skulle brukes sto på gårdsplassen, mellom villaen og fabrikken, og Jean bestemte seg for å teste den.

Fartsprøver
Med myndighetenes stilltiende godkjennelse ble den snorrette veien mellom Molsheim og Altorf brukt til fartsprøver av Bugatti-folkene. Så Roland ble postert i den ene enden, en av mekanikerne i den andre, for å stoppe trafikken et kvarters tid, og Jean la i vei. Hva de ikke fikk stoppet var en forholdsvis beruset syklist som kom ut en sidevei som den vi nå sto på, og som sjanglet rett mot Jeans Bugatti. Han var en rattkunstner, men dette var for meget. Han døde mot et av de mange trærne som fremdeles flankerer denne landeveien.

«Og», sier jeg til bilen før vi kjører videre, «Bugatti vant likevel Le Mans det året, men med Wimille bak rattet og med en annenfører som het Veyron. Denne Veyron er ikke kjent for noe annet, men likevel kaller dagens eiere av Bugatti-navnet en av sine prototyper opp etter ham – når de har 100 meget mer fortjente racerbilist-navn å velge fra. Og ikke nok med det; de legger en 18-sylindret motor oppi prototypen, en såkalt Bugatti, når Bugatti selv aldri jobbet med andre sylindertall for biler enn de som lot seg dele med 4».

Hvilket i grunnen er hele formålet med turen, å besøke Bugatti-land før det blir nok en tysk turistfelle, og fortelle vår lille Smart at den faktisk fortjener et Bugatti-image i større grad enn de fleste andre biler.

Volkswagen rykker inn
Som kjent forsøker Volkswagengruppen å vekke Bugatti fra de døde, akkurat som om navnet noensinne har vært dødt. Fremdeles, 50 år etter at de siste bilene kom fra Molsheim-fabrikken, lever Bugattimyten nesten like sterkt som Ferrarimyten. Og navnet har vært et levende industrinavn i tiden etter også, men da i aerospacesammenheng.

Nå rykker imidlertid Volkswagen inn. Bugatti-navnet gis en høy profil på alle bilutstillinger, både den historiske delen av fabrikken og Bugattis representasjonsslott, Saint-Jean, restaureres. Det ble aldri brukt til annet enn bakgrunn for katalogfotografier og for fornemme gjester, familien bodde aldri der. Selv om tyske busselskaper og japanske Tv-team igjen har begynt å oie seg over Bugattienes ekstravagante bostandard.

Og Bugatti begynner åpenbart igjen å bli attraktivt. Vi ser tegnene hjemme hos ham, i søvnige Molsheim. I tillegg til en beskjeden Ettore Bugatti-gate i byen er det nå også kommet en Ettore Bugatti-plass. Bugatti-vin selges fra turistkontoret, selv om Bugatti aldri laget sin egen vin, derimot laget han sin egen likør fra et lite brenneri som lå langsmed den lille elven som fremdeles skiller Saint-Jean slottet og villaen.

Og det er kommet et hotell Bugatti, der forbindelsene med Bugatti er lik null. Tanken på Bugattiene; farfar, far, brødre og sønner, som arkitekter og kunstnere og møbelskapere, og Hotel Pur Sang som Bugatti selv bygget for sine gjester og kunder, der de kunne bo når oppholdet i Molsheim varte flere dager, gjør det nye hotellet til en historisk vorte.

Bo på Cheval Blanc
Der man skal bo, hvis man er så smart at man blir natten over, er Hotel Cheval Blanc, på Rådhusplassen. Der treffer man fremdeles medlemmer av Club des Enthousiastes Bu-gatti, som har medlemsmøter en gang i måneden, og som vedlike-holder det lille Bugatti-museet i Chartreuseområdet (kloster, ikke likør) der i byen.

Dette er de skikkelige Bugatti-stene, ikke tyske tannleger med hvite overalls eller koreanske industriherrer med forholdsvis nybygde (2 originale bolter) Paraguairegi-strerte Bugattier som de håper å få kjøre neste Mille Miglia med. Her treffer du folk som faktisk jobbet hos Bugatti på den tiden Jean døde. Eller folk som fikk medisinen sin mot kikhoste av fru Bugatti, som gikk rundt og kjente alle mødrene i byen. Og her treffer du fremdeles dem som har den gamle, urestaurerte Bugattien på låven, som av og til deltar i de mindre franske løpene så møkka spruter og oljen lekker ut fra alle kanter og lyden er herligere enn noe annet på denne siden av en gammel rørforsterker.

Alt dette forteller jeg Smart. Og jeg forteller den hvorfor den er her. At skal vi gjøre en (kanskje siste) tur i ekte Bugatti-land, må vi ha en Alsace-bil. Volkswagen har omtrent like mye Alsace-sjel som Coca Cola, mens Smart, derimot, er bygget rett borti lia. Fra fabrikken i Hammbach tok det oss tyve minutter å kjøre til Niederbronn, rett nord for Strasbourg. Der startet den unge (mindreårige, faren måtte skrive under på kontrakten) italieneren Ettore Bugatti med å tegne biler for baron de Diet-rich. Les mer i BIL nr 5.

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: