Ikke slutt på dieselgleden

Jada, det er en sær stillingsbeskrivelse, men si at du har et land, og i tillegg er medeier i en bilfabrikk. Så får du behov for noen biler i det landet ditt. Da går du jo ikke over bekken etter vann.

Sånn hadde du og jeg tenkt, og sånn tenkte Shahen av Iran på starten av 70-tallet. Hæren trengte biler, han hadde en tydelig idé om hvordan disse bilene skulle være, og han eide en ikke ubetydelig aksjepost i Daimler-Benz (ca 18 prosent!).

Opprinnelsen

I kombinasjon med en ordre på 20.000 biler, var styret overbevist. For å sikre gode nok terrengegenskaper, inviterte Mercedes med Steyr Daimler Puch i Østerrike, og i 1972 var utviklingen i gang.

Problemet var bare at samtidig som Geländewagen var klar for produksjon i 1979, kom revolusjonen i Iran. Ordren ble kansellert.

Hva gjør man så? Tar noen telefoner såklart.

Snart var en grei slump på vei til det norske forsvaret. Så sånn endte du kanskje opp med å fryse halvt i hjel bak rattet på en 240 GD i Nord-Norge under førstegangstjenesten, mens du lurte på om det kunne stemme at en bil kunne være så innmari treg.

I tillegg bestemte Mercedes seg for å lage en sivil versjon for salg på det åpne markedet. Det er på en måte den, vi sitter med her i dag.

Så hvorfor repetere G-wagen-historien nok en gang?

Ganske enkelt fordi diesel-utgaven jeg kjører her og nå, faktisk føles som om den har røtter fra modellens opprinnelse.

Nærmest originalen

I alle fall blant tilgjengelige versjoner. Har du en hjelpeorganisasjon, en utrykningstjeneste eller kanskje til og med et forsvar, kan du fortsatt kjøpe en ren nyttekjøretøy-utgave.

Men vi andre må i praksis velge mellom den elektriske 580en, AMG 63, eller denne. Eventuelt en 500 bensin. Blant dem går de fleste for elbil, eller AMG G63.

Som jeg skjønner. Førstnevnte på grunn av økonomi, den koster fort 800 000 kroner mindre enn denne dieselen. Og AMG-varianten fordi det er den feteste, med den råeste motoren og mest status.

Det er her jeg må få lov til å slå et slag for dieselen.

For selv om også testbilen i hovedsak dreier seg om luksus, status og velbefinnende, har den en slags rot i opprinnelsen som tiltaler.

Og noe av det, handler enkelt og greit om at dersom den skal brukes som arbeidsbil, gårdsbil eller noe sånt, så er dette den du må ha.

Elektriske G580 utelukker seg selv i den sammenhengen ved å ha null kg tilhengervekt. Hallo, dere skal ikke revurdere akkurat det, Mercedes?

AMG G63 på sin side, er heller ikke akkurat noe røft verktøy, med gigantiske felger som du blir nervøs for å bruke selv på en vanlig grusvei - og enormt bensinforbruk.

Pumpekutt

Du lider ikke heller særlig ved å kjøre diesel, vil jeg si. En 240 GD fra 1979 anslås å trenge 30-35 sekunder for å nå 100 km/t, denne G 450en klarer seg med 5,8.

Rekkesekseren leverer 367 hestekrefter og får en liten boost fra mildhybrid-systemet som gir 387 i systemeffekt - backet opp av 950 Newtonmeter.

Viktigere enn absurd akselerasjon med tanke på hva dette er, utgjør følelsen av kraftoverskudd i kombinasjon med den koselige bakgrunnsstøyen.

Dessuten representerer faktisk dieselen en reel besparelse på drivstoffkostnader sammenlignet med bensin-åtteren. Jeg lå på 0,75 liter per mil under langkjøring, og 0,85 samlet inkludert småkjøring, i testperioden.

Tenker du over karosseriets form og fartsressursene, er det ikke så rent lite imponerende.

Til glede for dieselkjørende er det også nylig blitt rimeligere å fylle tanken. På diesel ble det kuttet en del i veibruksavgiften 1. april, og 1. mai ble det kuttet i CO2-avgiften på diesel med 1,33 kroner per liter. Samlet gir det en besparelse på omtrent 4 kroner literen.

Harmonisk

En annen ting er chassis-innstillingen du får, når du ikke velger AMG 63. Til tross for ramme og stiv bakaksling er fjæringen utrolig komfortabel, den fikser til og med tverrgående, skrå ujevnheter uten å hive karosseriet fra side til side.

Retningsstabiliteten er også forbasket god til biltypen å være. Du må sitte å styre den litt mer enn en GLE, men det venner du deg raskt til. Og blir nesten litt glad i.

Selv om kombinasjonen av AMG og terrengvogn gjør 63-utgaven veldig gøy og annerledes, er dieselen med dette oppsettet i understellet, definitivt mer harmonisk.

Og mer tro mot røttene. Som gir en god følelse. I alle fall for meg som bor på gård og selvsagt holder dette som en drømmebil i den sammenheng.

Hendig

Da får jeg jo også dette rare karosseriets alle fordeler med på kjøpet.

Fra å sitte så høyt at du faktisk ser ned på folk i Porsche Cayenne og BMW X5, mens du nesten synes litt synd på dem.

Til at størrelsen er hendig, husk at G bare måler 4,8 meter. Den er ikke stort mer enn en Tesla Model Y.

Men siden den er så firkanta, er bagasjerommet likevel gigantisk. Og baksetet, som riktignok ikke har et hav av benplass men likevel nok, er svært komfortabelt og har glimrende utsikt.

Foran er kjørestillingen ikonisk, følelsen av å se gjennom den flate, korte ruta, ut over det firkanta panseret med de klassiske blinklysene på skjermene, glemmer du ikke om du først har vært der.

Bare det å trykke på knappen og åpen dørene, for ikke å snakke om å smelle dem igjen, er det bare denne bilen som har.

Dette er rett og slett Geländewagen når den er mest som Geländewagen. Så ja takk, bare send meg en, og jeg skal bruke den som den luksus-arbeidsbilen den er.

Oppsummert:

Med diesel, kan G-klasse brukes til det den egentlig er ment for – uten at luksus og godfølelse reduseres.