Et uforløst potensiale

Skoda Octavia RS leverer en pakke som er ganske sjelden. Stasjonsvogn med et hav av plass? Ja. Sprek motor? Absolutt. Stilig utseende? Det er opp til hver enkelt å avgjøre, men i mine øyne den mest vellykkede modellen Skoda har på markedet i dag.

Og pris? Med praktisk talt hele utstyrslista avkrysset bikker man så vidt halvmillionen.

Opp Holmenkollbakkene gir Octaviaen fra seg et lite snerr når den girer. Bilen står i sportsmodus selvsagt, og motoren lar absolutt høre fra seg. Forskjellen i lydbilde fra komfortmodus til sportsmodus er tydelig.

Men jeg skrur raskt over i individuell instilling. Da kan jeg justere motor, girkasse og annet småtteri etter egen smak.

Holder giret
Girkassa er det første jeg justerer. Enten kjører jeg helt manuelt, med (litt for små) knapper bak rattet, eller så lar jeg automatikken stå i «Normal». Med sportsprogram holder den alt for lenge på girene, og blir bare mas – ikke sport.

Dessverre får jeg ikke justert understellet på Octaviaen. Adaptivt understell er forbeholdt Golf GTI – en bil Octaviaen deler mye med. Litt må de gjøre for å differensiere modellene. Octavia er i utgangspunktet god nok til å ta opp kampen med den dyrere konsernbroren.

Men akkurat understellet skulle jeg gjerne fiklet litt med. Det virker litt enkelt, og ESP-lampa blinker frenetisk i situasjoner hvor den egentlig ikke burde hatt noe å gjøre.

Det ødelegger litt av gleden. Til helt vanlig cruising sitter Octavia veldig godt på veien, men om normalkjøring er formålet med bilkjøpet, er nok ikke RS helt riktig valg. RSen skal kjøres litt aktivt.

Men det ødelegger ikke all gleden. Motoren drar sterkt og jevnt, og har i all hovedsak en god sparrepartner i DSG-girkassa. De virkelige kick-startene er likevel ikke mulig å gjennomføre. Ikke vet jeg om det er for å spare drivverk og girkasse, eller om det bare er en svakhet eller treghet med DSG-kassa, men fra stillestående bruker bilen et sekund eller så før det er full trøkk.

Grønt, hvitt og flott
Innvendig er setene minst like gode å sitte i som de er å se på. De er enkelt og greit veldig komfortable, med akkurat passe sidestøtte. Sittestillingen er strålende, men rattet klipper toppen av instrumentene.

Den grønne interiørbelysningen kan kanskje virke litt gammeldags, men den fungerer særdeles bra – ikke minst på kveldskjøring. Lite er så irriterende som sjenerende lys i en mørk kupé på kvelden. Den grønne belysningen er både behagelig og praktisk på en gang. Instrumentbelysningen er hvit – det gir meget god lesbarhet.

Når interiøret er så flott på kvelden, er det synd fjernlysene ikke er like gode. De kan i beste fall karakteriseres som adekvate.

Alle berøringspunkter har god materialkvalitet, og dashbordlayouten er forbilledlig. I dørsidene og noen andre steder hvor fingrene sjelden vandrer, merker man litt billigere plast enn i Golf, men infotainmentløsningen står ikke tilbake for VWen. Stor og lettnavigert skjerm, med mulighet for å koble til omtrent alt som kan servere lyd, er som i Golf.

Internkannibalisme
At høyttalerne er merket Canton gir meg håp – jeg har selv «arvet» et sett Canton-høyttalere fra 80-tallet som har spille-fletta-av-potensiale. I Octaviaen spiller de greit, men det er ikke noe å vise frem til den virkelig audiofile.

Summa summarum virker det derfor som Octavia har et større potensiale enn hva Skoda har fått ut av den. Et litt strammere og mer plantet understell, bedre fjernlys og litt grommere stereo er ting de enkelt kunne fått på plass. Men det ville nok kannibalisert internt hos Volkswagen-gruppen.

For rent teknisk er det ingen hindringer som ligger i veien for at Octavia kunne blitt en lytefri, effektiv stasjonsvogn med solide fartsressurser, men hierarkisk er det et problem.

Og det problemet heter Golf.