Jeep med smell

Grand Cherokee er den største modellen i Jeep-rekkene, og i mine øyne en av de mer behagelig proporsjonerte SUV-ene på markedet – uansett størrelse.

Skarpe, tydelige linjer, og et utvilsomt SUV-preg. Her prøver ikke Jeep å skjule hva dette egentlig er.

Og med litt SRT-styling rund baut er det ikke umulig at dette kanskje er den flotteste stor-SUV-en å se på. I hvert fall utvendig.

Men det er langt mer som bor i denne blodrøde doningen enn bare et pent ytre. For under panseret sitter en 6,4-liters selvpustende V8-motor med 468 hestekrefter.

Papirene sier den skal klare 0-100 på fem sekunder blank.

Det var ikke noe problem å få til.

På midtkonsollen lyser en liten knapp merket «Launch». Jeg trykker den inn, og i instrumentskjermen får jeg beskjed om å holde bremsen inne, gi full gass og slippe bremsen når turtallet har stabilisert seg. Hvilket turtall du vil starte fra, kan du faktisk stille inn selv:

Hold inne «Launch»-knappen, og vri på kjøremodus-hjulet.

Standard er likevel 2000 omdreininger – noe som gir vill akselerasjon. Nå klokket jeg ikke 0-100-tiden helt nøyaktig, men jeg er sikker på at det var nærmere 4,5 sekunder enn 5 blank …

Når gassen er i bånn er humøret på topp, og det er også mye takket være den herlige lyden.

På tomgang og ved normalkjøring (hvor motoren omtrent går på tomgangsturtall helt til tre-sifret speedometer-visning) hører man ikke mye.

På fullt pådrag, derimot? Åh, det er så herlig å høre den atmosfæriske V8-eren synge av full hals.

Likevel er det ganske sivilisert. Det er ikke noe unødvendig lydtuning, eller jukseeffekter lagt til for «sportslig følelse». Det har jeg sansen for.

Så er heller ikke dette noen sportsbil. Det er bare en komfortabel SUV med en vanvittig motor. Til dels er det som om det amerikanske opphavet skinner for sterkt i gjennom.

På motorveien klarer ikke SRT-en å finne flyten.

Den duver ikke bare opp og ned – men også fra side til side. Det overrasker meg, særlig siden begge lillebrødrene, Cherokee og Renegade, oppfører seg veldig sivilisert under slike forhold. Grand Cherokee SRT klarer seg bedre på landeveier, med litt svinger, faktisk.

Men Grand Cherokee er milevis unna chassis-kontrollen til for eksempel BMW X5 og ikke minst Porsche Cayenne. Begge de mestrer allsidigheten fra komfort til sport langt bedre enn Jeepen.

Også på interiørsiden er det walkover for de tyske premiumprodusentene.

Det er ikke dårlig materialfinish og kvalitet i Jeepen – bare litt … enkelt.

Det tykke, deilige rattet (som overbeviser med veldig god styrefølelse) og de komfortable setene trekker riktignok det innvendige inntrykket opp noen hakk, og digitalt instrumentpanel er alltid velkomment.

I helhet oppleves likevel Grand Cherokee-interiøret som ikke-helt-premium.

Og det måtte det vært, skulle bilen konkurrert på like vilkår som for eksempel BMW X5. X5 xDrive50i har omtrent samme ytelser som Grand Cherokee SRT (450 hk, 0-100 på 4,9 sekunder), men koster likevel rundt 300.000 kroner mindre.

Skyld på motoren i SRT-en og dens hinsides utslippstall for prisforskjellen.

1,4 liter på mila og 327 gram CO₂ er hinsides, og straffes fortjent i det norske avgiftssystemet.

Grand Cherokee er virkelig en outsider i et ordentlig tøft premium-segment, og det kommer den til å forbli også.

I hvert fall her i Norge.