Porsche på Galleri-veggen

Selv i et søvnig besteborgerstrøk i Hannover skjer det ting.

Jeg var på vei til et par kompiser hvis viktigste oppgave her i livet er å få Hanomags gamle rekordbil skikkelig på hjul igjen.

Hanomag var jo en Hannover-stolthet lenge før Volkswagen fant på at de skulle bygge Transportere der. Og sammen med Daimler Benz var de helt jevne på oppløpssiden når det gjaldt å komme opp med en av verdens første serieproduserte personbiler med dieselmotor.

For riktig å presse saften ut av suksessen bygde de en ekstremt strømlinjet rekordbil, som de kom i rekordbøkene med etter noen turer på motorveien ved Dessau i 1939.

Bilen har for lengst forsvunnet, men det fantes da en og annen originalmotor, og noen biter, og masse tegninger, og 3Dprint og digitalisering gir massevis av muligheter som ikke fantes før. Men også slikt koster fremdeles penger.

Bilen går den, og har vært vist frem mange ganger, men er ikke komplett, og det mangler fremdeles noen tusen på å få den helt opp og stå. (Gi så det svir, du også – dette er et ganske festlig formål. Her er klubbens side og trykk deretter på «Aktiviteter» så finner du rekordbil-siden uansett hvor dårlig du er i tysk).

Brannbil
Men det var på vei dit jeg så en virkelig rød Mercedes på den andre siden av veien. Uvanlig karosseri også, stasjonsvogn / varevogn, men fra W 120-perioden – tror jeg. (Arrester meg gjerne, akkurat her er jeg litt svak).

Men bilen gikk på normale skilter, ikke de nå-og-da historiske skiltene man kan bruke i Tyskland for så gamle ting, og slik den var parkert så det ut som daglig drift.

Så jeg måtte sjekke nabolaget da, for å se om det var noen spor etter brukeren.

Det første jeg fant var en nydelig møbelbutikk, Steinhoff het den – med noe de kalte Tysklands minste Designmuseum. (Men slett ikke minst interessante: «Historien om blått». Dere med en snev av Blåfargeverket på Modum innabords vil vite hva jeg snakker om, og går det egentlig an å være uinteressert hvor fargen til de første Levis kom fra?)

Men rød Mercedes – det ante de ikke.

Auto Union
Men så var det noen vinduer med bilder av noe Grand Prix Auto-Unionsk.

Et galleri.

Det åpnet ikke før om fire timer, men jeg banket på. Der var gallerieier Reinhard Kraft i ferd med å spise friske jordbær, men den fornøyelsen ble, kan du si, plutselig utsatt en stund.

Han er egentlig arkitekt, og åpenbart den type arkitekt som er helt hektet opp i arkitekt-kollega Walter Gropius sin tese om at Kunst og Teknikk må danne en ny enhet – det som la grunnlaget for Bauhaus.

Sammen med en annen Hannoverianer, Martin Schröder (et fyrtårn i gammelbil-dokumentasjon. Han tar aldri snarveier og er ikke den som formidler populære myter nei – de skyter han skånselsløst ned) har de tatt utgangspunkt i Ferdinand Porsches racing-arbeid for Auto Union før krigen.

Her er det fotografier, collager, tegninger, malerier – veggene er fulle av den type Auto Union-uttrykk som man sjelden ser.

Noko attåt
I tillegg har Kraft og Schröder fylt på med litt etterkrigs-Cisitalia – helt relevant, for dette er fremdeles Porsche og i direkte nedadstigende linje fra førkrigs GP-bilene.

Og at de har tatt med et par fotografier av førkrigs-RekordMercedeser kan jeg tilgi – selv om det finnes glimrende Auto Union muligheter der også.

Men det virkelige avviket er et fotografi av kjededrevet til de doble overliggende kammene på en 1,5 liters Borgward racermotor fra 1955. «Jammen, det er jo så nydelig grafikk» unnskylder Kraft seg med.

Og det er mer enn nok til at fra nå av skal jeg virkelig begynne å holde øye med det lille galleriet hans. Med en sånn holdning kan det fortsatt komme mye bra derfra – slik det har gjort siden han startet opp i 2013.

Men noen rød Mercedes? Hadde ikke peiling, han hadde sett den, men selv kjørte han en strålende NSU Ro 80. «Du vet bilen fyller 50 år i år. Sammen med DS 19 er dette det mest moderne noensinne.»

Som sagt, slå opp øya, selv i trøtte forsteder skjer det noe.

Du kan for øvrig se mer av galleriet hans her.