Diskresjon – ikke lenger en selvfølge

FAW er egentlig navnet på produsenten. De lagde sin første bil, en virkelig statslimousine, for 60 år siden. Det fortsatte de med, håndbygget noen eksemplarer hver gang det var behov for det, men ellers gikk det i russisk-type lastebiler.

Men da VW-Gruppen gjorde sine første joint ventures med kinesisk bilindustri i 1990, var det med nettopp FAW – og etter det var det Audi som ble statslimousinen.

Etter det har FAW fortsatt som bilprodusent, med ganske greie modeller – men de har også hatt innslag av ekstrem luksus, eller i hvert fall forsøk på slikt.

Sist gang jeg opplevde det var faktisk her i Frankfurt, for seks år siden.

Jeg tror ikke det var mange andre av mine kolleger som oppdaget den. Den sto gjemt langt oppe i etasjene i den type underleverandør-miljø som mine kolleger, biljournalistene, sjelden besøker.

(Jeg vet ikke hva de er redde for. Følg med, så skal du møte blant annet en Horch og en kinesisk Sankt Johan – eller hva den heter – som jeg fant nettopp på slike steder).

Men den modellen jeg så i 2013 var en konvensjonell, kjedelig, luksuslimo.

Det var ikke de to bilene jeg møtte nå.

Og her kan jeg nok trygt regne med at jeg ikke var alene. Bilene sto under det mest blinge taket på hele utstillingen, og selv om arealet var enormt var i hvert fall den ene av de to bilene så ruvende at det var umulig å overse den.

Den minnet litt om forsøket på russisk luksuslimousine, Putinmobilen Aurus som vi traff i Genève for et halvt år siden. De lovte at de også skulle bygge en SUV av kjempebilen sin. Når den en gang vil dukke opp er jeg ganske sikker den vil ligne på denne.

Riktignok har den et så kjedelig navn som E 115, men det er helt opplagt at her tar man sikte på noe enda mer overveldende enn Rolls-Royce sin Cullinan.

Noen mål fikk jeg ikke – egentlig fikk jeg vel ikke noen informasjoner i det hele tatt – bortsett fra at dette var en prototype, en kjørende modell og med et interiør jeg heller ikke fikk se.

El, 600 km rekkevidde og Nivå 4 på selvkjøring, ble det også antydet.

Den andre bilen var en flat superbil etter kjent mønster. Alt var ultrakompetent utført og designen var åpenbart slik den slags kunder ønsker. Men navnet kunne kanskje vært litt freskere: S9.

Kinesiske venner med innsikt forteller at den er allerede i produksjon, den koster tilsvarende halvannen million euro og er utstyrt med en litt over fire liters V8-er (Audi?) og en del elektrisk tilleggsutstyr, en plugg og noe slikt, slik at det hele ender på 1400 hester.

Her snakker de litt fantasifullt om 400 km/t og 1,9 til 100.

Hadde Giles Taylor vært på plass de gangene jeg var innom hadde jeg vel fått litt bedre beskjeder. Etter mange år hos Citroën og Jaguar ble han designsjef hos Rolls-Royce i 2012. For nøyaktig ett år siden meldte han overgang til Kina, der han ble Global Vice President of Design and Chief Creative Officer hos FAW.

E 115 må være den første jobben han har gjort der, og dette rimer jo – for han vet alt om den kommende el-SUV-en derfra.

Slik det var nå var det ingen av de femten smilende kineserne som kunne fortelle meg hvorfor de var der i det hele tatt.

Det vil si, de kunne sikkert fortalt det, men jeg forsto dem ikke.

Men, som sagt, taket var imponerende.