50 år siden Le Mans-katastrofen

I løpets første to og en halv time hadde kampen om ledelsen stått mellom Jaguar-føreren Mike Hawthorn og Mercedes-Benz-føreren Juan Manuell Fangio. De hadde nettopp innhentet en annen Mercedes-fører, franske Pierre Levegh, med en runde og nærmet seg start- og målområdet da Hawthorn lyktes å passere Levegh mens Fangio ble liggende bak franskmannen.

Katastrofen inntraff fordi Hawthorn i denne runden måtte foreta en pitstopp. Men på grunn av sin egen hastighet og fordi han hadde to like raske konkurrenter bak seg, måtte han la Jaguaren sin passere en langsommere Austin Healey på dens venstre side før han stoppet.

Deretter svingte han brått inn til høyre og bråbremset. Austin Healey-føreren måtte kaste bilen sin til venstre for å unngå kollisjon og fikk ingen tid til å kikke i speilet. Bak kom de to SLR-ene til Mercedes i 240 km/t, med Levegh først. Han hadde ingen steder å ”gjøre av bilen, og Mercedesen traff den skrå bakenden til Healeyen, som fungerte som et springbrett. Leveghs bil tok av og var fortsatt i lufta da den traff rett på betongveggen i hovedtribunens kortside, eksploderte og slynget bl.a. motoren og hele forakselen med hjul som et bomberegn inn over de arme tilskuerne.

Grunnet arrangørenes frykt for å korke til veiene for redningsmannskapene, ble ikke løpet avblåst selv om det gjensto over 21 timer av det. Ulykken ble heller ikke så mye som antydet i høyttalerne. Først da Mercedes-Benz-laget valgte å trekke seg ut ved midnatt, ble tilskuerne på den andre siden av banen obs på hva som hadde skjedd.

Dramatiske følger
Mange var de som forsøkte å finne en syndebukk. Det ble sagt at Levegh ikke reagerte raskt nok fordi han var 52 år gammel. Det ble sagt at Hawthorn burde ha slakket av bak Healeyen i stedet for å passere den. Etterpåklokskapen florerte uhemmet.

Sikkert er at banen var for trang for situasjonen som oppsto og at sikringen av publikum mot biler i slike hastigheter, ikke holdt mål på NOEN racerbane i 1955. Stirling Moss oppsummerte kanskje det hele best: ”Ingen kan egentlig klandres for Le Mans 1955, da katastrofen skyldtes fire-fem faktorer som fulgte hverandre i løpet av et par sekunder, og som man til da ikke hadde kunnet forutse”.

Katastrofen ble selvsagt et kjempeoppslag i media verden over, og ringvirkningene viste seg raskt. Flere av sesongens gjenværende løp i Formel 1-VM ble avlyst. Sveits innførte totalforbud mot baneracing og har det til dags dato. Mercedes-Benz trakk seg fra racing ved sesongslutt og vendte ikke tilbake til banene før i 1987. Det var også snakk om å legge ned Le Mans-løpet for godt, men ved å gjøre banen bredere og foreta betydelige sikkerhetstiltak for publikum og depotmannskap var man i gang igjen allerede året etter.

Lærepenge
Og nettopp dette med å tenke sikkerhet innen bilsport på nye måter var det gode som tross alt kom ut av denne ufattelige tragedien, selv om det ennå tok flere tiår og flere publikumsulykker før man kom dit man er i dag. Autovern, høye nettinggjerder og sandfeller ble oppført på strategiske steder rundt på banene. Sikkerhetsbelter, brannslukningsapparater, veltebøyler og bunnsolide cockpiter ble etter hvert selvfølgeligheter i bilene. Førerne fikk heldekkende hjelmer, splintsikkert visir og brannisolerende klær. Og utviklingen går videre. For fortsatt skjer det ulykker selv om publikum heldigvis rammes ytterst sjelden.

Men når årets 24 timers-løp ved Le Mans går av stabelen neste helg, er det fortsatt god grunn til å grøsse for den publikummer som kaster et blikk på klokka dersom den viser 18.28….