Dyre og deilige - del 2

- Innledning

DETALJENE

Lexus har noen elegante trekk hvor Mercedes ikke når opp.

Cockpitfølelsen bak rattet, de lekre sømmene i skinnstolene, det lille, løse sminkespeilet, den gode sidestøtten i forstolene, varmen i rattet og ikke minst hvor lydløst vinduene beveger seg ned og opp.

Når Lexus legger så mye i detaljene lurer jeg på hvorfor ryggekameraet har så elendig kvalitet, hvorfor headupdisplayets innhold og grafikk ligger langt bak Mercedes og hvorfor bakseteryggen ikke er splittet 40/20/40 og bare 40/60? Ikke engang skiposen lar Lexus laget hull til.

Luftfjæringen med fire kjøreoppsett gjør Mercedes til komfortvinneren. I Sport+-modus er den også vel så sportslig som Lexus F-sport.

Om Mercedes ikke er like elegant i godt synlige, men kanskje ikke så viktige detaljer, slår den til gjengjeld voldsomt tilbake med elektrisk styrt tilhengerfeste (et must i Holmenkollåsen!) og skjermbasert ryggeoversikt styrt av fire kameraer.

Ingen gjør dette bedre enn Mercedes. Flere rom til å legge fra seg småting, eksempelvis det store rommet mellom forsetene, gjør GLC til den mest praktiske av de to.

Jeg synes Lexus er tøffest i trynet, men Mercedes har de beste lysene (adaptive) for kjøring i regnfullt høstmørket.

Bagasjerommet skuffer med dårlig høyde i begge bilene. Både Lexus og Mercedes er forholdsvis store biler, men begge laster mindre volum enn eksempelvis Skoda Octavia stasjonsvogn.

På Mercedes er det riktignok et stort rom under gulvet, men det er til gjengjeld vanskelig å utnytte.

Testbilene er begge typiske byjeeper hvor firehjulsdriften først og fremst er til hjelp når brøytebilen svikter. Selv med 19 tommer AMG-felger har Mercedesen det best på asfalten selv om jeg er ganske sikker på at tysk, mekanisk firehjulsdrift tar seg bedre fram enn japansk eldrift på bakhjulene når det virkelig gjelder.

LES VIDERE:

- Del 1

- Del 2

- Konklusjon

- Testdata

- Poeng