Fifty-fifty i duellen - del 2

Jeg tar første etappe i Mazdaen. Denne dagen er det sju-åtte grader, og med et varmeapparat som er både lettbetjent og effektivt er det ingen problem å kjøre med taket nede.

Vindsuset i kupeen er så forsiktig at en liten papirlapp liggende foran girspaken ikke blafrer en millimeter.

Luftedysene er justert til å peke mot gripepunktene på rattet, og varmesetene er akkurat passe effektive. Selv på motorveien er dette helt kurant, også i denne temperaturen. Konge. Cab-sesongen har offisielt begynt!

Mye vindsus
Så er det dags for Minien. Skar klager på vindsus i nakkeregionen, og jeg skjønner fort hva han mener. Vindskjermen som er klipset over baksetene er lav, og kanskje burde den vært større for å ta hånd om suset i kupeen. Selv med viftene på full blås klarer ikke varmluften å nå hendene mine på rattet før turbulensen gjør at den forsvinner. På med hanskene.

Cab-sesongen var visst ikke helt i gang likevel.

I dette øyeblikk klarer jeg ikke tenke annet enn at Mini har tatt den enkle veien ut i kabriolet-konverteringen av sin populære småbil. «Klipp taket, håp det går bra», liksom.

Men fullt så ille er det ikke. En ting er den allerede nevnte soltakløsningen vi setter pris på. En annen er at man kan løfte stofftaket i bakkant for enklere tilgang til bagasjerommet. Rommet er ikke stort, men større enn i Mazdaen, og tilgangen enkel når taket løftes litt.

Dessverre ligger taket oppå bakenden i nedfelt posisjon, og ikke nedi et eget rom, noe som stjeler mye av sikten i bakspeilet.

Bagasjerommet i Mazdaen står i mine øyne til godkjent. Helgebagasje for to, pakket i myke bager, er ikke noe problem, men mangelen på oppbevaring i kupeen kan være det. Et tradisjonelt hanskerom finnes ikke, koppholderne er mellom seteryggene og rommene i dørsidene er små. Heldigvis er det plass til å legge en telefon inn i rommet foran girspaken.

100% kjøreglede
Når veien begynner å bli svingete er det nok greiest å holde fast på ting i Mazdaen. Det er nemlig da moroa begynner. For en kjøremaskin dette er!

2-literen er ikke like turtallsvillig som 1,5-literen, men med mer effekt og kvass gassrespons – ja, og den ekstremt velsjaltede girkassa – er det ustyrtelig moro, selv i norske fartsgrenser.

Differensialsperra på bakakselen er kun tilgjengelig på 2-literen, og hjelper til med å sparke ut rumpa i villige øyeblikk.

Slikt kan Minien bare drømme om. Den er bygget for komfort og cruising. Susing gjennom bygater og langs sjøkanten. Og med taket på (man må kjøre litt med taket på, også), er den vesentlig stillere enn Mazdaen. Både vind- og motorstøy er mye bedre dempet.

Motoren er for øvrig litt seig i draget, og girkassa overraskende dvask i overføringene, men sammenlignet med MX-5 blir det meste det.

LES VIDERE:

- Del 1
- Konklusjon
- Testdata og poeng