Adam er på plass

Rüsselsheim, Opels hjemsted i 150 år, er et rart sted å besøke nå, og på mange måter et speilbilde av hva som skjer.

Jeg spiste nylig middag med venner der – svært mange av dem var veldig usikre på hva som ville skje i dagene som kom. Det gikk rykter om at en tredel av funksjonærene måtte finne seg andre arbeidsgivere.

Samtidig som det ikke nyttet å ringe kjente hos Mitsubishi lenger. De hadde lenge et stort designkontor og utviklingssenter rett utenfor byen. Alle de muntre designerne har for lengst sluttet, den delen av virksomheten er avviklet, og tilbake sitter bare et magert korps kontorister.

Men på den andre siden av motorveien, vi er fremdeles et par minutter unna sentrum av Opel-byen, finner vi Hyundai / Kias schwære utviklingssenter. Det går så det griner, og ansetter stadig flere, både ingeniører og designere.

Ikke Kia-designere forresten, de som ansettes der jobber inne i Frankfurt, i et høyt anlegg vegg-i-vegg med utstillingsområdet. (Gjett om det er greit å ha kjente med garasje for besøkende når det er store utstillinger i Frankfurt?)

Koreanske nykommere, det går så det griner. Marginale japanere – det er ikke mange spor tilbake etter dem. Etablert europeer – dystert og vet ikke hva som skjer.

Riktignok hadde Opel en gammel GM EV 1 for å vise tradisjonen de har på elektriske biler – dette er en av de nydeligste bilene jeg vet om, men en plakat i vinduet på deres store utstillingshall nede ved hovedkontoret var ganske symbolsk: Opel Ampera var på tilbud, så langt lageret rakk. Riktignok en fjernstyrt modell, men allikevel.

Akkurat nå er jeg midt mellom mange dager på bilbransjeutstillingen i Frankfurt, Automechanika heter den og har eksistert siden 1971 (jeg var på den også, den ble arrangert som erstatning for en oljekriseavlyst bilutstilling) og den store lastebilutstillingen i Hannover, og egentlig hadde jeg ikke tenkt å bry dere med det i det hele tatt.

Men så skjer det morsomme ting da. Som at jeg fant et gammelt bilde av bestefar i det (fremdeles) familiedrevne hotellet jeg bor på ute i Sachsenhausen – godt å ha kort vei til eplesaften.

Bildet viste familiens flunkende nye Boble, antakelig i 1951 – 1952. Men bildet viste også at nesten ikke noe av eksteriøret var forandret siden den gang, og siden jeg kjørte en 2012 Boble, rød og fager, måtte det selvfølgelig tas et så identisk-som-mulig bilde.

Og dermed kan dere jo like godt bli med meg resten av fridagene, for visst skjedde det litt mer også. Nå er jeg nemlig overbevist om at Eisenach MÅ være Europas party-hovedstad. To ganger har jeg vært der, begge ganger for å besøke et av mine favorittbilmuseer.

Første gang var det fremdeles jernteppe, vi hadde bare fått et dags-visum og måtte være ute innen midnatt.

Etter museet klarte vi å krangle oss til et hotellrom – enda vi ikke skulle/kunne overnatte. Dødstrøtte, jeg husker ikke hvor vi var kommet fra? Nice? Milano? I hvert fall – vi sto opp ved nitiden for å få noe mat og komme oss ut igjen, grensen var en halv times tid unna.

Jeg skal si mat ja. Hele huset var nypyntet med granbar og mose og folk feiret. St. Hubertus tror jeg han het, jegernes skyttshelgen. Det var så mye praktfullt vilt og bær og sopp, jeg har aldri sett noe lignende, og husk – vi snakker et meget nøkternt kommunist-DDR. Vi var på grensen to minutter på midnatt.

Og hva skjedde denne gangen? Jo, Store oppslag fortale om stor fest i anledning bilmuseet som hadde eksistert i 45 år. Jommen ble det party av det også, men det jeg ble høy på var å inhalere eksosen fra en totakts, løpsrigget historisk Wartburg.

Har du ikke sniffet den oljeblandede eksosen som blir presset ut ved hjelp av 9000 omdreininger fra en blodtrimmet, tresylindret Wartburg-motor, har du egentlig ikke levd.

Eisenach er byen der BMW startet med biler, der IFA og Wartburg ble en del av hverdagen og der Opel nå bygger sitt. En nydelig historie og et nydelig museum – la meg bare få sortert bildene så skal jeg ta dere med.

Selve museet ligger ved siden av raserte gamle fabrikkbygninger, for noen leiligheter som kunne bygges der. Men Eisenach ligger nok litt for langt fra shabby-chic folkene i Frankfurt, Hamburg eller Berlin.

Opp til slottet, selve Wartburg, måtte jeg imidlertid – det er jo den profilen som er reprodusert på de gamle Wartburg-logoene. Og – ikke minst – på logoen til de utrolig bra Formel 2 bilene østtyskerne i Eisenach klarte å bygge sammen. De het imidlertid DDR, men slottsprofilen etterlot ingen tvil om hvem som var ansvarlige.

To kuriøse hendelser på veien. Gjennom vinduet i en motorsykkelforretning sto det en nydelig motorsykkel i hel ved. Aner ikke noe som helst jeg, men jeg skal finne ut.

Drivlinjen så ut som den ville kunne fyre opp med en gang, men om resten av motorsykkelen kunne trille, aner jeg ikke. Den så imidlertid helt fantastisk ut, og jeg husket å fotografere telefonnummeret til den stengte butikken.

Og på et jorde så jeg flere Lancia Thesis enn jeg har sett i hele mitt liv. Et par hundre kanskje. Hva dette var? Grossist-auksjon? Overliggere som alle skal vekk? Baltisk mafia som har funnet et nytt forretningsområde?

Nix. Det var Lancia Thesis Klubben som arrangerte sin 6. Tysklands- og Europa-tur. Jeg ante ikke at den fantes en gang, men plutselig forsto jeg hvorfor jeg ikke hadde klart å finne ledig hotell i lille Eisenach.

Nevnte jeg forresten Beetelen? Turbo og bensin og det ser ut som den har noe tilsvarende Porsche Chrono-pack på toppen av dashbordet. Men stoppeklokken har jeg ikke klart å bruke – instruksjonsboken er litt eldre enn bilen, og noen launch-kontroll, tilsvarende den man finner på Porschen, tror jeg ikke jeg skal lete etter.

Men stillegående og stabil i 180, og gjorde Oslo – Frankfurt på 14,5 – slik det forventes av alle kompetente biler. Og hadde, oppdaget jeg, lydutstyr merket Fender – bilfabrikkene overgår hverandre i å kjøpe prestisjenavn for å sette på høyttalerne.

Høyttalerne i dette tilfelle var helt enestående, de som sitter nede i pedal (også passasjerens) området. De har nemlig en slik disco-kvalitet at man kan endre fargen på den runde ramma rundt. Fra isblått via varmt oransje til rødt.

Det var i hvert fall noe helt nytt i min bok.

Utrolig hva man opplever mellom et Automechanika og et tungbil IAA: Fargeglad bilstereo, Thesis-venner og totakts-eksos.