Farvel til (det originale) hundehuset

Appell
Hva var egentlig så spesielt med Minien da den kom i 1959? Svaret kan kanskje best sammenfattes i ordet ”appell”. Mini-entusiaster ynder å sette mange ”den var først med”-merkelapper på modellen, særlig kombinasjonen tverrstilt rekkemotor og forhjulsdrift, men dette er ikke riktig. Amerikaneren John Walter Christie innførte konseptet på sine racerbiler allerede i 1905, og blant masseproduserte småbiler hadde DKW samme løsning allerede i 1931. Saab, Lloyd og Goliath fulgte etter i 1949-50. Det spesielle med Miniens løsning var at motoren var av firetaktstypen og at veivhuset var bygget sammen med gearkassa til en kompakt enhet med bl.a. felles oljereservoar.

Motortypen ga Minien en dypere og mer storbilpreget lyd enn dens konkurrenter i samme segment anno 1959, som gjerne hadde hekkmotor, luftkjølt motor eller totaktsmotor. Til tross for karosseriets spartanske funksjonalitet uten antydning til en ekstra linjeføring (unntatt de karakteristiske, utenpåliggende sveiseskjøtene og dørhengslene, som var av rent kostnadsbesparende årsaker) lignet ikke Minien på noen annen bil. Den var i tillegg kvikk, bød på inspirerende kjøreegenskaper, var enkel å parkere og likevel rommeligere inni enn noen konkurrent av samme størrelse utenpå. Ikke rart den ble mote.

Cooper
Enda mer skyv, både prestasjons- og salgsmessig, fikk Minien da racerbilkonstruktøren John Cooper begynte å fiffe til en mer sporty versjon i 1961. Cooper var den gang et råsterkt navn etter å ha sikret seg konstruktør-VM i Formel 1 de to foregående år. Man kan jo tenke seg effekten hvis den nye generasjonen Mini også skulle bli lansert i en Mini McLaren-utgave…. Mini Cooper og Cooper S ble suksesser både på baner og i rallyløyper, ivrig påheiet av et publikum som så på disse bilenes innsats som Davids kamp mot et knippe Goliater, og som svært ofte fikk forhåpningene sine innfridd.

Swingin’ London
Det neste Mini-løftet kom med pop-gjennombruddet og ”Swingin’ London”. Ledende engelske pop-stjerner skaffet seg Mini, og tilbedende ungdom over hele den vestlige verden gjorde sitt beste for å følge eksemplet – bilene var jo ikke akkurat økonomisk uoverkommelige. John Lennons svarte Mini med svarte enveis-vinduer ble kanskje den mest berømte Mini noensinne.

Og mens vi snakker om svarte Minier, er vi nesten forundret over at Norsk Mini Cooper Klubb ikke benyttet anledningen til å markere dommens dag ved å la en sørgekortesje av Minier trukket i svart kreppapir defilere forbi den engelske ambassaden i Oslo. Men det skyldes kanskje at eventyret ennå ikke er slutt – tiden vil vise om den nye Mini kan bli et like sterkt mote-ikon på 2000-tallet som forgjengeren var i 1960-årene.

Av Tor Ivar Volla – Motorbransjen/Bilnorge.no