En ny uke: enda en ny Superbil

Grunnen til at jeg ser med masse velvilje på denne amerikanske bilen, med røtter dypt ned i Italias superbiltradisjoner, er at her er heldigvis ikke konseptet tatt helt ut.

Tvert imot – det ser ut som initiativtakerne har satt en fot i bakken og bestemt seg for ikke å levere mer enn de bør, eller skli over i parodien.

De gikk til  Italtecnica i Torino for å kjøpe selvpustende 6,7 liters V12 motor med hybrid-pakke.

809 kW (1.100 hk) ved 8.500 er gode verdier det, men ikke overdrevent.

Og de gikk til Pininfarina som fikk frie hender, men heller ikke de har overdrevet. De kunne for eksempel ha falt for fristelsen til å lage en ny Ferrari.

Sergio fra 2013 var vel den siste Ferrarien Pininfarina designet. Man kunne godt se for seg at med et prosjekt som Vittori hadde det vært fristende å prøve å selge seg inn der igjen.

I stedet har vi en forholdsvis moderat bil som skal bygges i 50 eksemplarer (i Italia, selv om initiativtakeren er USA-basert) der hybrid-kombinasjonen er inkludert for at man skal være sikker på at denne bilen skal kunne spre glede, uavhengig av kommende eksosbestemmelser, i mange år fremover.

Ingen mål eller tekniske data, bare 2,5 til 100.       

Ta også med at berøringsskjermer nesten ikke får oppmerksomhet. De er nærmest overdøvet av analoge instrumenter og fysiske brytere og kontakter.  Men aktiv aero på akterenden tyder på at man jobber med høye hastigheter og bruker Pininfarinas egen vindtunnel for alt den er verdt.

Foreløpig er det bare det ene debut-eksemplaret som står på egne hjul. Så det skal nok omfattende evalueringer til, for ikke å snakke om mange sertifiseringer, før Vittori blir et fenomen vi skal regne med.

Men det vi har sett til nå syns jeg er lovende.