Er det fremtiden?

Det er ikke alltid så lett å vite hvilke teknologiske nyvinninger som har kommet for å bli, og hvilke som forsvinner i stillhet.

Selv før vi har snakket om hvor bra den finurlige styringen toppmodellen RZ 550e er utstyrt med virker – eller ikke virker - kan vi slå fast at «by-wire»-teknologi slett ikke er noe nytt.

Fritt oversatt betyr det selvsagt bare «via kabel», og konseptet generelt, dreier seg om to ting. For det første å kunne kutte ut mekaniske installasjoner slik at det blir billigere å bygge bilen. Og så følger det gjerne noen fordeler også – som større innstillingsmuligheter og sånne ting. Fordi all funksjon kan styres upåvirket, av programvare.

Allerede på 90-tallet var bilprodusentene godt i gang med dette, ja sikkert før også. Selv husker jeg godt at Ford Mondeo av første generasjon fikk «drive-by-wire» på faceliften. Altså ingen gasspedal-wire lenger, men en sensor i pedalen og så en elmotor på spjell og annet i motoren.

Det ga ikke akkurat den beste kjørefølelsen, men ble selvsagt bedre etter hvert. Ikke heller elektrisk servoassistanse på styringen var bra i starten, vi husker andre generasjon Renault Megane med styrefølelse som et racing-simulator-ratt – med avslått datamaskin.

I nyere tid har det gått mest i bremser – en åpenbar fordel i og med at bremsing ikke lenger bare dreier seg om å trykke klosser mot skiven, men mest om regenerering. Også her har en del av de tidlige forsøkene vært mildt sagt tvilsomme hva bremsepedalfølelse angår.

Fellesnevneren for alt dette er imidlertid at alt har kommet for å bli, og dessuten: Det aller meste fungerer helt utmerket nå. Så at styringen er neste skritt på denne veien, er ikke unaturlig.

Lexus først

Bare sånn for at vi ikke skal lure: Da Tesla hadde såkalt «yoke» i stedet for ratt for noen år siden, så er ikke det det samme. De bilene hadde vanlig, mekanisk styring.

Så det er Lexus, med Toyota på slep, som har ledet an her hele veien - uten konkurranse helt frem til Mercedes nå kommer med det samme som opsjon i oppdaterte EQS.

Prinsippet er ikke så komplisert. Rattet er koblet til en såkalt «torque actuator» som plukker opp alle signalene den får inn. Ikke bare hvor mye rattet vris på, men også hvor raskt, brått, hardt, og så videre.

Alle disse dataene prosesseres lynraskt, og kombineres med informasjon fra andre ting i bilen, som sensorer på hjul, førerassistentsystemer og så videre.

Deretter får motoren som vrir på hjulene kommando og utfører. Det hele skjer så raskt at du ikke merker noen forsinkelse.

Lexus selv lister opp de største fordelene med One Motion Grip: Raskere og mer presis styring. Men også sikrere, fordi den kan føle hva du vil, eller ikke vil, basert på kraft og hastighet. Dermed kan den i større grad styre etter det du egentlig ønsker, ikke bare det du faktisk gjør. Samme greie som at bremsene på en moderne bil bremser ekstra kraftig dersom pedalen opplever at du trykker bråere på den enn normalt. Et resultat og løsning på at mange i nødsituasjoner ikke bremser hardt nok.

I tillegg korrigerer den bedre for ting som sidevind eller sporete vei. Som jo høres riktig så smart ut.

Skulle man være bekymret for sikkerhet, for eksempel om strømtilførselen blir brutt, er det backupsystemer mer egne batterier som står klare. Prinsippet er det samme som på tokrets bremse-system av god gammel type.

Har «safet»

Det store spørsmålet er så hvordan dette fungerer i praksis.

Det er tredje gangen jeg kjører Lexus RZ med dette. Første gang var i en prototype for over to år siden, andre gangen på lanseringen av den ferdige bilen, inkludert facelift med større batteri og alt det der, i fjor sommer.

Ganske korte kjøreturer alt sammen, men sånn er det ikke nå. Mer enn 1.000 km er tilbakelagt i et forsøk på å bli klok på dette.

Og det mest negative, kan jeg ta med en gang. For prototypen jeg kjørte for lenge siden, var bedre enn det du nå får i produksjonsbilen.

Siden styringen er helt variabel, det er en del av poenget, var den mer direkte. Du måtte svinge mindre på rattet for å få full sving, og den var raskere til å dytte nesen på bilen inn i svingene.

Så har man safet mer i produksjonsbilen, helt sikkert fordi man er bekymret for at overgangen fra vanlig styring kan bli for stor for enkelte kunder, dersom potensialet i løsningen utnyttes fullt ut.

Enkelt og stabilt

Dermed må jeg vri litt mer på rattet når jeg skal parkere eller manøvrere. Men ikke tro at dette på noen måte ligner vanlig styring likevel. Du vrir altså her hjulene fra ene til andre siden i lav hastighet, med ekstremt lite ratt-utslag.

Så i denne settingen, er RZ-en med One Motion Grip fortsatt totalt overlegent alt annet som finnes der ute. Det er så kjapt og enkelt å rygge inn i en parkeringsluke at du ikke tror det er sant. Eller om du bare må ta en kjapp tre-punkts snuoperasjon i veien.

Oppe i hastighet går det også bra, kanskje best. Bilen er svært retningsstabil og påvirkes ikke av uønskede elementer i vei og føreforhold. Noen ganger kunne jeg ønske at det var en vanlig rund kringle å lene hånda på, men på den annen side er sikten generelt, og spesifikt til førerdisplayet rett foran meg, suveren.

Langs svingete veier, ved aktiv kjøring, kanskje du til og med har aktivert Sport-modus og slått på den manuelle giringen som også kommer med bilen, savner jeg litt av prototypens ekstremt direkte følelse.

I stedet må jeg liksom vente et ørlite millisekund fra rattet vris på, til fronten drar inn i svingen. Veldig sportslig føles det derfor ikke. Men gøy kan det være, altså. Særlig i kombinasjon med manuell giring, som tvinger deg til å vippe på pinnene bak rattet som på en «ekte» girkasse for at det skal fungere.

Godt tenkt

Et viktig element, er utformingen av selve rattet, og knapper og hendler knyttet til det.

Formen er både gøy og praktisk, det er godt å holde i, og du kan holde på mange mulige måter, så bortsett fra mangel på noe å holde i øverst, er ikke forskjellen så stor.

Og så er det hendlene bak rattet der Lexus, i motsetning til den kommende Mercedesen, har valgt å lage egne, små korte hendler for blinklys/fjernlys, og vindusviskere. Det er montert på rattet og følger med, de fungerer fint men blinklyset krever tilvenning i rundkjøringer.

Videre er rattet utstyr med flere små hjul, de to nederste er til lys og intervall på viskerne, så de brukes ikke så ofte, men det oppe til venstre er perfekt. Det regulerer volum og er godt å bruke.

Resten, som kontrollerer skjermen foran meg, sporskifte, fartsholder og litt mer, er sånn passe. De er av soft-typen slik at de kan tildeles ulike funksjoner alt etter som. Men å finne frem til det jeg vil bruke dem til, før jeg kan bruke dem til det, tar lang tid å venne seg til. Selv om beskrivelse raskt dukker opp i head-up displayet.

Lexus RZ på mer generelt plan har du sikkert lest om før, men vi kan jo slå fast at den etter oppdatering med større batteri og bra prising, utgjør et annerledes og ikke så dumt alternativ til bølingen av nyheter i dette premium-segmentet nå i år.

Oppsummering:

One Motion Grip er sannsynligvis fremtiden, ikke bare fungerer det godt og har en rekke fordeler: Det kjennes gammeldags å sette seg inn i en bil med vanlig styring etterpå. Men jeg gleder meg til at Lexus og andre tør å faktisk utnytte hele potensialet i teknologien, og reduserer prisen.