Feiring for filialene

Da jeg kom hjem fra BMWs 100-års presentasjonen tidligere i år, og hadde sett en 100 års konseptbil jeg kanskje ikke helt likte, visste jeg at vi kunne se frem mot flere festforestillinger.

Vi ble nemlig fortalt at det skulle dukke opp konsepter både fra Rolls-Royce (i BMW familien siden 2000) og fra Mini (reddet av BMW 6 år tidligere).

Vi har allerede vist deg Rollsen – underlig maskin syns nå jeg, og her skal du få Minien. Begge bilene er for øvrig deler av BMWs såkalt Vision Next 100 konsepter.

Det er akkurat som om designerne for de tre gruppene, under sjefen selv Adrian Van Hooydonk selvfølgelig, har gått inn for å være underlig. Gjerne for meg, konseptuell vil jo si at man trekker opp antydninger til noe som tilskueren må skape sitt eget inntrykk av.

Her har vi først og fremst det påfallende transparente inntrykket som fronten byr på, pluss den spartanske minimalismen i interiøret.

Det første vet jeg ikke hva jeg syns om – og det er bra. Ting som modnes blir ofte bedre enn førsteinntrykket. Og det betyr i hvert fall at det gjør inntrykk.

Interiøret gjør også inntrykk – og det er utvilsomt også bra, for det er denne type interiører jeg har lengtet etter de siste 20 årene.

Minien nøyer seg altså med et slags ratt, som du kan sleide fra høyre til venstre etter som det passer. Og et speedometer. Som selvfølgelig – i klassisk Mini-stil – er rundt. Det hele festet på en bjelke som går tvers gjennom bilen.

Men dessverre – eller heldigvis? – det finnes en informasjonsgiver i tillegg. Det gjør det jo mer komplisert, men mye morsommere.

Du finner den som en svær, sirkelformet innretning omtrent der hvor motoren skulle vært (men ikke er, for dette dreier seg selvfølgelig om en elbil) som formidler alle andre nødvendige informasjoner ved å projisere dem på veibanen foran deg.

Animasjoner som Mini har presentert i forbindelse med denne viser lys og former som er muntre og av disco-kvalitet og som designsjefen, danske Anders Warming, åpenbart har lagt inn for å begeistre den ungen delen av befolkningen.

Bilen er tagget «Every Mini is my Mini» og det avslører det neste laget av hele denne menyen. Det dreier seg nemlig om bil-deling. Du skal kunne hente bilen via en app, den kommer til døra og du er i gang. Sannsynligvis foretrekker du den i virkelig Rosso og ikke med den blomstrete overflaten den hadde da den kom. Det fikser du med den roterende kontrollknappen som vi opprinnelig oppfattet som et ratt.

Det er mulig du på vei til Gardermoen finner ut at du ønsker at den Minien du plukker opp i New York når du lander der, skal ha akkurat den samme settingen. Men hvis du et sted over Grønland finner ut at siden du jo skal til The Big Apple, bruker du telefonen din til å bestille den nye dekorasjonen – den med eple-tapetet.

Selvfølgelig kan du jobbe deg frem til idealinteriøret ditt også, hele karosseriet, ute og inne, er projeksjons-skjermer som kan befarges og bemønstres og bestrukturers akkurat som du ønsker.

Det er jo selvfølgelig en slags AI om bord her også. I BMW-en het den «The Companion», her heter den «The Cooperizer» og den er smart nok til enhver tid å «configurere bilen slik at den alltid speiler førerens potensielle inspirasjonskilde».

Jeg er ikke sikker på at den slags, i full offentlighet, ville vært ønskelig.

Men biter av resten av oppskriften er allerede virkelighet. Det er ikke lenge siden Mini lanserte sitt eget bildelingssystem, ReachNow, i Seattle. Og selvfølgelig finner du Coopere der. Men ikke selvkjørende.

Ennå.

Det som er litt lyst i denne fremtids-sammenhengen er imidlertid at vi blir lovet at en knott på Cooperizeren skal legge inn en high performance modus slik at du selv kan ta av og ha moro på en avsides landevei. Fremtiden gir fremdeles muligheter, med andre ord.