Sbarro på plass

Franco Sbarro hører til en av denne sidens aller største favoritter. Han gjør alt, han tegner nydelige karosserier, han bygger avanserte racing chassiser, han konstruerer spennende detaljer som navløse hjul, han setter fire 4-sylindrede motorer sammen til brølende V-16 jern, og han har en skole der han lærer sultne elever hvordan de kan bli like flinke.
Kommer du derfra og har fulgt med i timen, skal ikke du mangle arbeid i fremtiden. Da kan du alt, håndbanke alu-karosserier eller jobbe med vanskelige statiske beregninger.

Sbarros stand på Genève-utstillingen inneholder alltid det samme. En haug uventede biler, noen ganske fantastiske, noen litt mindre ombygde standardbiler, og hele standen er befolket av studentene som bruker disse ti dagene til å lære seg å behandle publikum og potensielle kunder.

Fem komplette biler hadde han med denne gange, der den mest ”alminnelige var noe han kalte GT 8. En Ferrari Modena Spider som var gjort forsiktig om for å gjøre den mer aerodynamisk. Man måtte se godt etter for å finne ut hva som var endret, men en eier av en standard Modena ville garantert blir en smule forundret og ikke vite helt hva det var som hadde tatt ham igjen der.

Fransk moro
Men så begynte moroa for alvor. For seg selv sto noe som en gang hadde vært en Citroën C1. Nå var den glitt litt mer. Man så det på luftinntak og dekkdimensjoner og blokka karosseri at denne fortjente nok også en GT-betegnelse. For oppi dette mini-skallet hadde han klemt en 1,6 liters motor med 125 hester.

Opphengningen var gjort om i hvert hjørne til doble triangelarmer, og i tillegg til alt som var åpenbare karosserimodifikasjoner var bilen utstyrt med to måkevingedører. Bredden var nå på hele 2 meter, men lengden fremdeles bare 3,5 og vekten holdt nede på 900 kg. 8 x 19 felger, med tilsvarende gummi, var også med på å sette sitt preg på foretagendet.
Citroën jobber tett sammen med Sbarro, og hadde gitt spesiell tillatelse til at Sbarros studenter skulle få lov til å bygge denne bomben. Flott med en fabrikk som ikke tar livet alt for høytidelig.

Retro
Men hovedattraksjonen var vel de to retromodellene han hadde der. Begge het Mille Miglia, men den ene het dessuten S Corta. De to, en rød og en hvit, var bygget for å minne om det som var det virkelige Mille Miglia, i femtiårene, med de virkelige heltene bak virkelige ratt og ikke lett pensjonerte tannleger på tur med sine museumsgjenstander.
Begge var bygget på basis av temmelig råtne 365 GT4-modeller fra Ferrari, som på denne måten får et helt nytt liv. Alt var som det skulle være, fasongen var ekte, dashbord med den hammerlakkerte overflaten stemte. Forgassermotorer og gearkasser som ikke hadde synkronisering overalt nei, stiv bakaksel. Fantastiske skapninger.

Diva
Og dermed kom selve divaen litt i skyggen. For han hadde bygget en meget heldig Alfa Romeo som han kalte Diva. Den kunne gått ha stått på standen til en av de tre store italienske karosseridesignerne, så vellykket var den. Men også under skallet hadde det skjedd spennende ting. En 3,2 liters GTA motor på 290 hester montert bak trakk gjennom en transmisjonspakke som var hentet fra en Ferrari F430.

Alt det mekaniske var gjort hos ELASIS, Fiats eget forskningssenter, for at Sbarros elever også skulle få erfaring i å jobbe i proffe miljøer. Mens design og karosseri var utført på Sbarros skole i Pontarlier.

Ikke aner jeg om Lånekassen har godkjent utdannelse fra S.A. Espera-Sbarro, men akkurat dette høres ut som noe av det morsomste man kan foreta seg i bilbransjen, og samtidig lære noe.

Du finner mer på www.espera-sbarro.com.fr