Etter 50 år: Lambo for en

I Genève viste Lamborghini en spesiell modell, Veneno. Den er så eksklusiv at den bare skal bygges i tre eksemplarer.

Vi kan trygt regne med at Egoista bare skal bygges i ett eksemplar. Dette. Og hva blir da det neste? En Lamborghini for null personer? Da kan vi i hvert fall snakke om original tenking, for selv om Egoista er en stor overraskelse, er den ikke akkurat originalt tenkt.

Monoposto gatebiler har det vært ganske mange av, og oppskriften er egentlig ganske grei. En praktfull bil på praktfulle veier er omtrent som å nyte praktfull musikk. Det gjøres best alene, slik at man slipper å distraheres av kommentarer som man må svare på.

De som var der kan fortelle om en fantastisk presentasjon. Det kunne ikke vært gjort bedre av Hollywood.

Scenen foran de tusen middagsgjestene ble plutselig gjort om til en landingsstripe der en topp-modell i flygerhabitt dirigerte Egoista-landingen med lysende signalpaddles, samtidig som lydsporet med brølet fra en V10-motor fikk de 20 meter høye veggene i det store event-teltet til å vibrere.

Det var selvfølgelig Lambo-president Stefan Winkelmann, med mer power-knute i slipset enn noen innfødt italiener klarer å få til, som steg ut av bilen da den endelig stoppet – og det var han som fikk Walter De Silva til å komme opp.

Denne gangen har vi altså en Lamborghini som er designet av et Volkswagen-team, direkte under ledelse av konsernets designsjef, og ikke av Lamborghinis egne designere.

- Jeg ønsket å hylle dette merket, sa han. - Bilen er italiensk og jeg er italiensk, og jeg ønsket å komme frem til en hyllest som understreket at Lamborghini alltid har vært passion, og at det er en bil som bygges mer med hjertet enn med hjernen, sa han.

Det er vel ingen tvil om at han har fanget Lamborghini-preget minst like godt som designerne nede i Sant Agata Bolognese klarer det. Dette er mer Stealth og sekskantede former enn noen gang.

Personlig syns jeg det begynner å tippe i retning av ren parodi, men som femtiårs-modell – og for å minne oss om alt som har skjedd siden Countach for alvor begynte å definere Lamborghini som rette linjer og skarpe vinkler, kan den kanskje aksepteres.

Men Da Silva la også vekt på materialene som er brukt og mente det var disse to elementene som karakteriserte merket: form og materialer. Og da snakker vi selvfølgelig masser av karbon og aluminium.

Sannsynligvis kunne han holdt på hele natten og fortelle om tekniske detaljer, fra bevegelige flaps som styres både aerodynamikken og luftinntakene, til samlingen av LED-lys – i mange farger – som heller over mot flyteknologi. Her definerer nemlig ikke lysene bilen i bare ett plan, men i tre plan (det er sågar et rødt lys på taket, på babord side, og et grønt på styrbord).

Og for å dra parallellen til Stealth-flyene enda lenger: på karosseriet er det markert en rekke «don’t step here» soner. Vi blir også fortalt at både karosseri og felger er laget av et anti-radar-materiale.

Men tekniske detaljer mangler, bortsett fra at det ble nevnt V10 og 600 hk. Vi kan vel gjette på at det er en mer-eller-mindre Gallardo som ligger under. Men det er vel ikke viktig. Jeg tror aldri denne bilen vil bli husket for sine fantastiske kjøreegenskaper, eller fartsressurser.

Den vil nok bli stående som den våte drømmen til Son-of-Top Gun, og som en av svært få Lamborghinier som ikke er oppkalt etter en eller annen obskur okse.

Og når du leser et sted at dette er Lamborghinis første enseter, så minn dem på Lamborghini 291, som kjørte under Modena-navnet i Formel 1 1991. En svært lite gloriøs historie.