Norge rundt i MR2

Vi startet fra Drammen i strålende solskinn og 25 varmegrader. Veiene gjennom Telemark var ikke blitt særlig mye bedre siden sist jeg kjørte der, bare ti år eldre. Men den midtstilte 1,8-literen i MR2’en klaget ikke, bare malte tilfreds, og virket mer og mer lykkelig jo nærmere vi presset den turtallssperren ved drøye 7000 omdreininger. Eksemplaret vårt var utstyrt med såkalt SMT-gear, steptronic som andre velger å kalle det.

Nesten som Maranello
Den blanke, runde metallkula på toppen og sporene rundt spaken ga assosiasjoner til langt dyrere biler fra en italiensk produsent, de med en steilende hingst på panseret, og som helst skal være skarlagensrøde. Systemet lar deg skifte opp og ned uten å clutche, noe som inviterer til hyppige gearskift inn og ut av svinger og etter hvert som du passerer en av de utallige fartsbegrensninger vi er så vant til å finne langs norske ”hovedveier”.

Når du kjører en roadster som MR2 er det ikke fart som er viktig, å tøye grensene på en motorvei er ingen stor tilfredsstillelse. Derimot, å ligge i 80 km/t på en typisk norsk landevei, mens du hører fuglesang og måkeskrik, det er en stor opplevelse. MR2’en, med sitt lave tyngdepunkt, ligger klistret til veien og ber om å bli kjørt hardt gjennom svingene. Mye hardere enn du pleier med en tradisjonell ”personbil”.

”Taking the long way …
Tunneler er en spesiell opplevelse i åpen bil. Lukta, eksosen, ventilasjonssystemet, for ikke å snakke om når du møter eller passerer en stor, tung bil. Over Haukeli er det mange og lange tunneler, det vet alle som har kjørt der. Derfor bestemte vi oss for å unngå en av de lengste, kjøre OVER fjellet i stedet for GJENNOM. Dessverre, omkjøringsveien var stengt grunnet snø i veien. I slutten av juni!! Variert land vi bor i!!

Vi kjørte gjennom et grønt Hardanger med morell-selgere langs veien. Vi overnattet på Voss og la kursen mot Sogn neste dag. Gjennom Norges (og noen av Verdens) lengste tunneler. Vi satte på kalesjen klok av skade fra våre tunnel-erfaringer dagen før, dessuten småregnet det mesteparten av dagen. Og min egen ”cabriolet (les ”måne”) var øm etter en dag i stekende sol og frisk bris langs norske bygdeveier (les Europavei).

Snilt forbruk
Vår erfaring: 140 hk er nok til å gi spenstige ytelser i en bil som veier 975kg, nok til å gjøre unna 0-100 km/t på 7,9 sekunder. Drivstofforbruket på rundt 0,7 liter/mil imponerte, og i løpet av vår 100 mil lange tur tanket vi bare to ganger. De sportslige setene gjorde at vi satt behagelig, selv etter 50 mil på en dag.

Takk for turen, kjære MR2. Du frister til gjentagelse. Roadster-sjåfører er ikke som andre sjåfører: de er langt mer aktive, og dermed sannsynligvis mye tryggere! For hva er vel farligere enn passive sjåfører som sitter i bilen for å bli fraktet fra A til B? Men en ting har jeg erfart: neste cab-tur blir med caps. For å skåne min egen ”cabriolet”!