Scirocco feirer millionen

Da 70-tallet startet var Volkswagen i ferd med å gå seg fullstendig bort i sin egen luftkjølte hekkmotorverden. Jeg påstår fremdeles at det var to mann som fikk selskapet på riktig kurs igjen: Ludwig Kraus og Giorgetto Giugiaro.

Kraus var en autoritær teknisk sjef hos Audi (som VW hadde kjøpt fra Mercedes på midten av 60 tallet). Giugiaro var et designgeni som hadde startet sitt eget designfirma, Italdesign, i Torino i 1968.

Ludwig Kraus klarte å utvikle en serie moderne, forhjulsdrevne biler bak ryggen på sine foresatte i Wolfsburg, med den «nye» Audi 80 som plattform for i-hui-og-hast Passaten fra 1974, og med Audi 50 som den mest progressive småbilen på denne siden av Fiat 127.

Overlevelsesdrakt
Og Giugiaro gjorde alle VW-hastejobbene spiselige. Ferdinand Piëch, som den gang bare var en veldig smart, ung ingeniør, hadde tegnet mesterstykker som Porsche 906 og 917 da han flyttet til Audis tekniske avdeling i 1972. Det første han gjorde var å gå et halvt år i læra hos Giugiaro.

(De ble kjempevenner, så kjempe at i 2010 kjøpte Audi opp hele Giugiaro-selskapet og sørget for at skaperen og resten av slekta virkelig hadde noe igjen for jobben).

Men Italdesign ble altså engasjert for å sørge for å gi Volkswagen nødvendige overlevelsesdrakter. Det skjedde først med Audien som fikk Italdesigns Passat-karosseri. Suksess.

Så kom noe enda mer spennende. En sportscoupé tilsynelatende i samme hatchback-gate som Toyota Celica og Datsun Skyline – men det skulle fort vise seg at dette var mye mer spennende.

Under det karakteristiske origami-karosseriet, og bak det underlige navnet (på den tiden het alle VW-modeller noe med en vind, senere kom jo Bora, Jetta, Polo (polar vind) og – selvfølgelig – Golf) skjulte seg nettopp en Golf.

Redningen
Golf var det store leirføtter-konsernets bære eller briste, og for å fjerne de siste eventuelle problemene lot de kundene, Scirocco-kundene, være prøvekluter. Golf kom et halvt års tid etter Sciroccoen og ble vel tidens redningsplanke.

Som Scirocco var den viktig på en annen måte også. Selv om denne første generasjonen ikke ble bygget lenger enn til 1982 da den ble ødelagt av Volkswagens egne designere med mykere, slappere linjer, ble den allikevel fremstilt i mer enn 500.000 eksemplarer.

Så det Volkswagen feirer i dag er altså en modell som nådde en halv Mill på ca. 8 år, og som så brukte mer enn 30 år på den neste halve. Og så får ikke Opus 1 noe skryt i Volkswagens pressemelding i det hele tatt. «Scirocco I og II ble bygget i til sammen 795.650 enheter…» står det blant annet. Ikke et ord om hvilken som virkelig var det viktige innslaget.

Jubileet feires – selvfølgelig – med en spesialutgave som heldigvis bare skal selges i Tyskland og Kina. Spesialfarge, spesialstripe langs karosseriet, spesielle speil og spesielle felger o.s.v.

Ganske uverdig, spør du meg, Scirocco hadde fortjent en adskillig større fest.