Unik buss

Tegnet selv
– Jo da, jeg har selv tegnet bussen. Vi ligger slik til at vi må ha en transport opp til banen fra sentrum. I sommer-halvåret kryr det av fine busser i Bergen, og vi var helt bevisste på at vi skulle ha noe ingen andre hadde maken til, en buss vi håper i seg selv kan bli en turist-attraksjon, sier daglig leder i Ulriksbanen, Thorbjørn Sirseth.

Han innrømmer at det har vært et langt lerret å bleke, men sier samtidig at han er svært fornøyd med resultatet. Selskapet driver banen med de to gondolene Perle og Bruse (navnene står bak på bussen), samt en kafeteria på toppen av det høyeste av de syv fjell, Ulriken, 642 meter over bakken. Banens bygninger og master er opprinnelig fra 1961, mens de tekniske installasjonene ble totalt fornyet i 1980.

Eget løyve
– Allerede i 1993 hadde vi en dobbeltdekker fra Leyland på prøve, men da fabrikken ikke kunne skaffe nødvendig dokumen-tasjon for å få den godkjent i Norge, ble den returnert etter noen måneder. Mens vi tidligere leide inn turist-busser til å frakte de besøkende hit opp, kjøpte vi en Bova turistbuss i 1995 da vi fikk eget rute- og turløyve. I bussbyen Bergen er vi klart det minste selskapet, sier Sirseth med et smil.

Han forteller videre at arbeidet med dobbeltdekkeren lærte ham hvor vanskelig det var å få en buss utenfra til å tilfredsstille norske bussbestemmelser.

– Jeg skulle ha noe spesielt, det ble nesten en besettelse. Og den eneste måten å få det til på, var å lese og lære de norske bussforskriftene og så begynne å skisse innenfor de reglene. Jeg har tegnet alt selv, men det har vært svært mange skjær i sjøen, sier Sirseth.

Ville ikke
Han ville ha en chassisleverandør som hadde verksted i Bergen, han skulle ha to etasjer og det skulle være en snute på bussen, altså en motor foran.

– De tyske 2-etasjes bussene jeg har sett som benyttes til noe av det samme, har et tomt motorrom foran. Jeg ville ha motoren foran, en buss med motoren bak får et overheng som ikke er pent.

Så hadde han en utfordring i å finne en som kunne bygge etter hans skisse. Flere var inne i bildet men trakk seg og han endte opp med en lastebilselger i Bergen. De fant ut at et lastebilchassis av typen FM7 burde kunne brukes. Men så var det å finne en påbygger, en karosserifabrikk, som kunne ta utfordringen. p> – Jeg var hos "alle" og de sa nei etter tur, til og med finske Kiitokori som er kjent for å bygge alt mulig spesielt. Vi endte opp med Helmark Carosseri AB i Sverige. Men selv når jeg hadde en som kunne bygge bussen, var det langt frem.

1,5 tonn messing
I en FM lastebil sitter sjåføren over forakselen, Sirseth ville ha sjåføren bak og hele styresystemet måtte bygges om. Bussen har en 250 hk motor og noe så spesielt som en Powertronic gearkasse, Volvos egne helautomatiske, som egentlig ble tatt frem til midtstyrte dumpere. Vi tipper det ikke er andre busser i verden som har den gearkassen.

– Kassen har til og med innebygget retarder. Den vet man å sette pris på her i bakkete Bergen, sier sjåfør Terje Sletten til YrkesBil. Han stortrives bak rattet i Bergens mest spesielle buss, en buss turistene går ut i gaten for å fotografere. Bussen er bygget på et 19-tonns chassis, har elektronisk styrt luftfjæring, er utstyrt med ekstra stive stabilisatorstag og Teknologisk Institutt har foretatt stabilitetsberegningene.

1 tonn glass
Helmark bygger solid med rustfritt stål. I tillegg er det store mengder messing i denne bussen, både gulv og trapper. Totalt har det gått med 1,5 tonn av det gule metallet. Videre er det gått med 1 tonn glass. Av dette finnes mye i taket som er av laminert, krommet glass. Her har det blitt benyttet 1 tonn isolasjonsmatter (det er 3 lag blymatter i gulvene).

– Jeg ønsket en bedre isolering enn kravet, ja på mange andre områder tilfredsstiller bussen mer enn fremtidige kjente krav.

– Men hva tenkte du før det hele ble godkjent og skilt satt på?

3,5 millioner kroner
– Det var et vanvittig ansvar å sette på seg selv. Her investerte vi 3,5 millioner kroner i en buss jeg egentlig ikke hadde garantier for at ville bli godkjent. Jeg måtte selv være ansvarlig og bodde i perioder på fabrikken i Sverige. Dette er en buss som er helt unik. Derfor var det ingen produsent som kunne gi garantiene for at alt ville tilfredsstille de norske kravene. Jeg satset på at jeg selv hadde lest og lært nok.

Jeg må også få si at mens jeg hører skrekkhistorier om hvor vanskelige kontrollmyndighetene på trafikkstasjonene er, opplevde jeg kun positivt samarbeide. Selv folk i Volvo sa at jeg ikke ville kunne lykkes med prosjektet. Det ble en besettelse å få det hele godkjent, og det klarte jeg.

– Er du redd dere har investert for høyt?
– Overhodet ikke. Det hadde vært langt mer risikabelt å investere 2 millioner til en fin turistbuss enn det unike vi nå har fått, sier Sirseth med overbevisning.

I forbindelse med at bussen bringer turistene til banen, blir de over høytalerne gitt informasjoner om det de ser underveis via en CD. Men den stemmer ikke alltid med hvor de er. Et nytt topp avansert guideanlegg som styres via GPS skal installeres. Turistene skal kunne velge mellom 8 språk og en musikk-CD spilles inntil GPSen forteller at de er på eksakt riktig sted. Da starter tekstlesingen om det man passerer.

Flott utstyrt
De 42 turistene det er plass til har alle plass i komfortable skinnstoler med 3-punkts sikkerhetsbelter. Her er ikke ståplasser, ei heller midtgang. De som sitter nede, kan se opp på fjellene via den midterste raden av seter, en unik løsning Sirseth har tatt patent på.

– Denne skal få Ulriksbanen til virkelig å få stor trafikk igjen. Vi hadde 165.000 påstigninger på banen i fjor, nå skal vi kunne nå hele 250.000 etter hvert, takket være bussen, avslutter daglig leder i Ulriksbanen og mannen bak ideen til bussen, Thorbjørn Sirseth.