Bugatti feirer 100 år

Fredag startet det hele. Da var det fest på Bugatti”fabrikken” for alle de ansatte med familie – og da snakker vi omtrent hele Molsheim, en hyggelig liten landsby helt nord i Frankrike, opp mot Strasbourg.

Lørdag var det fest for såkalte journalister, pluss minst 200 Bugatti-eiere, og deres partnere, fra store deler av verden. Og i dag (søndag) er det den virkelige store festen skjer, for alle kundene. Nåværende og kommende – ikke minst de som har hoppet over både Panamera og Rapide, men som venter på Bordeaux – som debuterte her lørdag kveld. Og som da viste seg å hete noe helt annet - nemlig Galibier - som er et gammelt navn på en dramatisk karosseriversjon på Type 57.

Det var ganske spesielt da den almektige VW-sjefen bestemte seg for å bli Bugatti-sjef også. Men vi kan trygt si at da han satte i gang, skjedde det ting. Inklusive latterlige innsalg som innkjøp av alt for dyre, ikke spesielt ekte, gamle Bugattier.

Men det å legge det han kalle ”atelier” til Molsheim, der Bugatti grunnla sin egen fabrikk for 100 år siden, var selvfølgelig genialt, og det som har skjedd siden ville gledet enhver riksantikvar.

Slottet hvor Bugatti og familien bodde, er restaurert. Der kunne vi i går se en utstilling av far Carlo Bugattis utrolige Art Deco/Art Fantastique interiører, og bror Rembrandt Bugattis nydelige dyreskulpturer.

Det vi av en eller annen grunn ikke så, var elefanten hans - den som ble kjølerfiguren på den fantastiske Royale. Bilen Bugatti egentlig ikke fikk solgt, og som derfor morfet inn in noen praktfulle motorvognkombinasjoner for franske jernbaner.

Alle stallene er også restaurert, der er det nå verksteder og andre ettermarkedstjenester for de få nye Bugattiene som triller rundt i verden.

Hagen og området rundt nærmer seg slik det var da Ettore Bugatti ikke bare var en halvgod bilkonstruktør med såpass sans for det dramatiske at han er blitt en mytisk person, men også en virkelig slottsherre. Han eide hotellet ned i gata, han eide karpedammen, og han eide Orangeriet, drivhuset der han dyrket appelsiner, som han lagde sin egen eksklusive likør av.

Og det som var av nyheter for de av oss som var med å feire, var åpningen av det nyrestaurerte Orangeriet. Praktfullt gjort, men samtidig skjønner man fagforeningene i Wolfsburg som ikke helt skjønner hva som skjer med deler av fortjenesten deres, der nede.

Men historisk passer det perfekt med en tysk eier som driver dette eksklusive skreddesømmeriet over grensen i Frankrike.

Porsche- og Piëch-familien er egentlig østerrikere. Bugatti var egentlig italiener. Da han startet sin egen bedrift, etter i mange år å ha konstruert biler blant annet for italienske Prinetti & Stucchi, og tyske Lorraine Dietrich, lå Molsheim i Tyskland. Så de første Bugattiene var tyske biler.

Først i 1918 ble Molsheim fransk og bilene hans også franske. Parallelle historier på mange måter.

I dag kommer som sagt kundene, minst en av dem er norsk, kanskje kommer også den andre som er enda mindre kjent enn Monaco-baserte Arne Fredly som kombinerer denne turen med å levere bilen på service. En ganske omfattende historie som Norges største bilbransjeblad, MotorBransjen nok skal komme tilbake til.

Og tirsdag kommer Bordeaux til å vises på første pressedag i Frankfurt, mens jubileumskavalkaden, med en mengde historiske, og ferske, Bugattier kommer til å bevege seg rundt i Europa. Hvilket selvfølgelig betyr at BilNorge kommer til å bringe deg litt mer om dette merket i tiden som kommer.