El-Mini på italiensk

Dette er med andre ord en skikkelig Barchetta – i ordets rette betydning: Liten båt.

Selv om det altså er ment for landjorden. Og en Barchetta helt i italiensk forstand, så minimalistisk at det finnes ikke noe mer man kan fjerne. Bortsett fra frontruta selvfølgelig, den kan jo erstattes av to små Brooklands-type vinduer.

Det var åpenbart, da den før-premierte fredag kveld at noen vanlig Mini-arkitektur var det ikke.

El-motor
Fullstendig lydløs (det kunne selvfølgelig forklares med at den trillet nedoverbakke), men etter presentasjonen trillet den bortover igjen – og det måtte ha vært motorkraft.

El-motor – med andre ord. Men ikke et ord om hva slik drivlinje dette er. Skal vi gå ut fra at det er noe BMW/Mini har slengt sammen? Jeg tror nemlig ikke dette er et prosjekt som skal leve og utvikles langt inn i fremtiden.

Egentlig skjønner jeg ikke helt hva som er så Mini med denne heller. Uttrykket har i hvert fall lite med dagens Minier å gjøre, fronten er minimal, det finnes nesten ikke overheng i noen av endene, og hva i all verden gjør en Jaguar-D-Type finne der bak?

Du kan selvfølgelig argumentere med at de runde frontlyktene har noe Mini over seg, men til gjengjeld er instrumentene flyttet inn i midten igjen – noe den ordentlige Minien gjorde et vesen av at den hadde vokst fra nå.

Union Jack
Og å plassere Union Jack i blinklysene bak er nesten en majestetsfornærmelse skulle man tro. Det får holde at noen av modellene folierer taket som et flagg.

Jeg synes mange av detaljene er bra, profilene i panseret for eksempel, de matte aluminiumbitene som lager kontraster både inni og utenpå, men jeg kan allikevel ikke helt se hva dette er, bortsett fra at etter Pininfarina og Zagato hadde BMW selvfølgelig en moralsk plikt til å gå til den siste overlevende italienske coachbuilder.

Da vi avslutttet gårsdagen med mat&div. inne i hangaren i Comos flyklubb (med sjøfly hengende over oss i taket) la Minis designsjef Anders Warming (dansk!) stor vekt på dette samarbeidet med italienske håndverkere som fremdeles jobber med en og en aluminumsplate og banker seg frem til nydelige og superlette resultater.

De hadde brukt 10-11 måneder sammen på dette prosjektet, sa han, og var selvfølgelig veldig fornøyd med resultatet.

Touring Superleggeras CEO, Piero Mancardi, var like fornøyd med at de igjen hadde klart å vise storindustrien at italienske karosserikunstnere fremdeles hadde noe å bidra med.

Et av problemene er imidlertid at designeren slett ikke er italiensk, Louis de Fabribeckers er fra Belgia, og selv om Mancardi er så italiensk som det går an, er ikke Touring lenger på italienske hender. Men de befinner seg fremdeles i Milano!

Dette er første gang Mini har fått slik behandling på Villa d’Este, og det er nok å tenke tilbake ett år. I fjor dukket Pininfarina opp som samarbeidspartner med sin Gran Lusso Coupé. Godt de ikke viste den om igjen her nå, da ville vi sannsynligvis se hvor mye av den som var brukt i årets Vision Future Luxury Concept. For den hadde de tatt med fra Beijing og hit.

Jeg tror nok egentlig ikke vi får se så mange Superleggera Vision-elementer i fremtidige Minier.

Og ikke glem at Pininfarina-luksusen også var utstyrt med en heftig V12 motor. Det var lang vei derfra og til den lille symaskinmotoriserte bilen vi møtte i år.