Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën Cactus 2L Airflow

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Citroën i Paris

Nei takk, ikke mer å drikke

Greia med kaktuser er at de trenger jo nesten ikke noe væskepåfyll. En eksperiment-Cactus på Paris-utstillingen speiler naturen: 0,2 liter/mil.

Publisert

Nå har jeg nettopp tilbakelagt nesten 5000 km på to og en halv uke i Europa i en Cactus. Og skjønte ikke helt hvorfor Citroën lagde så mye ut av at de hadde tatt en slik bil, og gjort noen tekniske, men flest aerodynamiske, forbedringer for å få forbruket ned på 0,2 liter pr. mil.

«Min» hadde et snitt på oppunder 90 km/t (masse storbykjøring i Frankfurt, Hannover (kanskje ikke SÅ stor), Paris og Köln (kanskje ikke SÅ stor den heller, men motorveiene rundt var tre-timers-kø-katastrofer nå)) og presterte litt over 0,5 l/mil.

Såpestykke uten dusj
Og det som også betyr noe når det gjelder aerodynamikk, sånn som vindstøy eller striper av møkk, ble avlevert med bravur, så hva kunne forbedres?

Vindstøy er ganske fraværende – det betyr god aerodynamikk. Og jeg kunne se strømlinjene når vi kjørte i sprutende regnvær med møkkete vann som blir kastet opp fra de andre bilene.

Vannet rant i nydelige, ganske strake linjer bakover – både over panseret og over det store panorama glasstaket. Ikke noen hvirvler hvor det kunne bli solide møkka-ansamlinger som er vanskelig å vaske bor etterpå.

Skikkelig, glatt såpestykke, virket den som.

Dessuten hadde den et annet stort fortrinn som er sjeldent nå. Man kunne sveive ned vindusruten på en våt bil, eller sågar åpne døren, uten at ti liter vann ramlet inn.

At Cactusen også har markedets eneste virkelig moderne interiør, på (mest) godt og ondt, får vi ta en annen gang, det er ikke det det skal dreie seg om her.

Eksperimentbil
For nå gjelder det Cactus 2L Airflow, som fabrikken har tatt frem som et ledd i den franske statens «New Industrial Plan». Det bilarbeidet som inngår i den går blant annet ut på å jobbe seg frem mot to-liters bilen.

På tross av at Frankrike er overlegen leder av den europeiske lav-forbruks-kampen.

I denne eksperimentbilen har de bygget inn sin trykkluft-booster, som assisterer ved aks og som kan senke byforbruk med 30 prosent – sier de.

Det er brukt en del lettere deler som har senket den allerede lave vekten med ytterlige 100 kg til 865. Og de bruker Michelins nye «Tall & Narrow» dekk.

Dessuten har de altså forbedret en allerede bra aerodynamikk med 20 %.

Aktiv aerodynamikk
Det som har skjedd der, uten å ødelegge det karakteristiske utseendet, er å bygge på justerbare luftinntak foran, bevegelige deflektorer langs siden som hjelper til å styre luftstrømmen (den luftstrømmen jeg ikke så fra førerplassen) og bevegelige plater på felgene som gjør dem helt plane i fart.

De nye dekkene er ikke der bare på grunn av lavere rullemotstand, men også på grunn av lavere frontareal (alle monner drar).

Spoilerne er endret, spesielt for å redusere turbulens bakerst. Sidespeil er erstattet av slanke kameraer, og det er bygget på en helt flat underside. I tillegg har skjermkassene fått sine Air Curtains, for å minske turbulensen der inne hvor alt går rundt.

Så er det altså drivlinjen som er forbedret, og bruk av alu og høyfast stål og komposittmaterialer, og det er brukt nye produksjonsprosesser for å kunne fremstille for eksempel tynnere rør uten å miste styrke, eller polykarbonat til panoramataket – med de samme egenskapene som «finèr»glasset som brukes i dag.

Usynlige forbedringer
Og alt sammen adderes til noe som ikke ser endret ut i det hele tatt, og som burde ha enda bedre dynamiske egenskaper. Men hva som kommer i serieproduksjon – og når, det fortelles det foreløpig ikke noe om.

La det også være nevnt at Citroën viste en gummistøvel-variant av sin lille "japanske" C1. Den så skikkelig tøff ut, og en postkasse der folk kunne putte «Jessss – bygg meg» stemmesedler oppi, fyltes fort.

Det er utrolig hvor lite svart-plast og dype-skoger-farger som skal til for å skape assosiasjoner om øks og gapahuk.

All ære til Citroën som ikke dro assosiasjonene så langt, de hadde døpt konseptet for Urban Ride!

Og til sist: På standen hadde de montert opp en DS 19 – ikke av de aller tidligste, og en herlig, Ferrari-rød 2CV.

Hvem andre kan vise opp den type bilhistorie? Perfekt i alle ledd og på hver sin diametralt motsatte måte, disse to.

Paris-utstillingen varer helt til og med den 19. oktober – det er altså fremdeles tid til å få den med seg.

Powered by Labrador CMS