Prøvekjørt: Lexus’ flotteste

En «halo car» er en modell som skal vise hva merket virkelig kan når det bestemmer seg for noe. En oppvisning i teknologi, design og ytelser som regel.

For Lexus’ sin del har det ikke vært en slik bil siden den smått legendariske LFA, produsert fra 2010 til 2012. Ventetiden har vært lang, men den har absolutt vært verdt det.

LC er nemlig en fantastisk showcase for Lexus flotteste håndverk.

Selv om den deler to-dørskonfigurasjonen til LFA, er de to modellene langt fra hverandre i sjel og vesen.

Der LFA var en karbonfiberbil med en hylende V10 (fortsatt på topp 3 av motorlyder i verden, spør du meg) under panseret og bygget for ekstreme hastigheter og banekjøring, er LC en bil konstruert for lange turer i utsøkt komfort og med nok krefter under høyrefoten.

At Lexus ikke prøver å kopiere LFA-oppskriften er egentlig helt greit. La LFA være sin egen stjerne, for LC skinner like fint i sin egen konstellasjon.

Designbombe

En kollega av meg kritiserte LC for å være nesten uforandret fra LF-LC-konseptet Lexus viste i 2012, og at det dermed er en «gammel bil».

Vel, stil går aldri ut på dato, og jeg synes både konseptbilen og det ferdige resultatet ser like bra ut i dag som for fem år siden. Om ikke bedre.

For en interiør-geek som meg selv er det enda morsommere å hoppe inn i førersetet på LC-en.

Her er alt kledt i alcantara og skinn, og de få detaljene som ikke er i metall, er fortsatt av så høy kvalitet at jeg sliter med å komme på et førermiljø jeg heller vil tilbringe mange timer i enn dette.

Den tydelige førerprioriteringen blir jeg aldri lei av.

Retrodetalj

Det er heldigvis fritt for retro-detaljer ellers. Det er ingen pastisj Lexus har tryllet frem her – det er derimot et tydelig signal om hva som er i vente fra Japans ypperste.

Det har skjedd litt siden 2010, da LFA kom på veien. Ikke at Lexus ikke var et hybrid-merke allerede da, men de er definitivt et hybridmerke nå.

Så også med LC. «Vår» LC er en 500h. En 3,5-liters V6 yter kombinert med elmotorer 359 hestekrefter, nok til å frakte to tonn med luksus fra null til hundre på 4,7 sekunder.

En ny hybrid-drivlinje, døpt Multi Stage Hybrid, kombinerer en CVT-girkasse med en firetrinns momentomformer fra Aisin.

Denne pakka vil også finne veien ned under panseret på den nye LS-generasjonen.

Glem fordommene

Jovisst finnes en god, gammel V8-er også – den samme V8-eren jeg forelsket meg i i RC F – men det er ikke ofte jeg savner den egentlig.

Selv den falske motorlyden som pumpes ut gjennom høyttalerne i hybriden tiltaler meg.

Hva er det som skjer? Hva er det denne bilen gjør med meg?

Den trollbinder meg. Omsvøper meg i materialer og design fra øverste hylle.

Men hvordan er den å kjøre, da? Helt fantastisk, faktisk.

Den svelger motorvei-mil som unger spiser godteri, og når landeveien melder jeg vipper jeg det enet «øret» ved instrumenthuset i Sport S+ og opplever en stor bil som plutselig blir liten.

Styringen er ikke på Porsche-nivå hva tilbakemelding og presisjon gjelder, men det holder i massevis.

Lotto, takk

Aluminiums-hendlene på rattet forblir i stor grad ubrukt. Dessverre, fordi de er så gode å bruke, men automatikken gjør dette bedre enn meg.

Har jeg lyst på en LC? Gjett om jeg har.

La gå at multimedieløsningen fortsatt ikke er like lettbetjent som i tyske premiumbiler og at bagasjerommet er akkurat så snaut at en skikkelig bilferie for to fører til litt kreativ pakking (baksetene kan ikke brukes til stor annet enn bagasje uansett).

Men når en bil ser så bra ut som LC500h og er like god å kjøre som den ser ut, da er jeg solgt.

Jeg vant 60 kroner på Lotto-trekninga i går. Det kommer jeg ikke langt med, dessverre. Men jeg skal fortsette å tippe, for plutselig kan det være seks nuller til bak det tallet, og da blir jeg Lexus-eier.

LC-eier.