Gammelt nytt fra Eadon Green

Felix Eaton heter mannen som har gjort en og annen penge på butikk-innredninger og som derfor kan boltre seg litt med Spitfire, eller bygge sine egne drømmebiler.

Denne siste virksomheten deler han med oss andre hvert år på Genève-utstillingen.

Hans første bil het Black Cuillin og var helt klart preget av de mest flamboyante franske karosseriene fra slutten av 30-årene.

Det han har kommet med etterpå har hatt akkurat samme preget, du har måttet se etter mer enn en gang for å oppdage at nå hadde han gjort noe igjen.

I fjor fortalte han at han hadde to nye biler, men den ene hadde han latt bli igjen hjemme. Den andre ble ganske morsom. Den var tett basert på Rolls-Royce Wraith, så tett at til og med grillen pekte i riktig retning.

Akkurat det kunne Rolls greie seg uten, det ble en hektisk face-lift og sladding av ferdig utstillingsmateriell – og masse moro.

Den andre bilen som ble hjemme i fjor – også med V12 motor (gjett hvorfra) og med samme 3112 mm akselavstand som Wraith – er den han skulle hatt med i år. Zanturi heter den.

Jeg er ikke villig til å sverge på at den er forskjellig fra fjorårets, men vi får tro ham da. Hadde jeg vært Al Capone med stil ville jeg hatt store problemer med å velge mellom dem, og se forskjellen.

Her har vi også den samme akselavstanden, den samme motoren, to bakhengslete dører, fire seter i dyp, innestengt komfort, men i hvert fall er det en front som ikke ser ut som den er hengt på i etterkant.

Og de samme dominante dimensjonene: lengde på 558 cm og bredde på godt over to. Dessuten rager den halvannen meter i været. 2.560 kg er også voksent for en bil som ikke er batterielektrisk.

Eaton har alltid hatt historier om noen nye kunder. Denne gangen har jeg ikke spurt ham, men jeg er sikker på at det kan bli solgt noen av denne også. En vanlig Wraith ble jo litt for vanlig til slutt.