En ren moroduell - del 2

- Del 1

Jeg skjønner godt hva han mener. «Moderne» er ikke et ord jeg ville brukt om førermiljøet i GT86. Det viktigste er heldigvis helt på plass: Sitteposisjon.

Lavt plasserte seter med god støtte, og perfekt plassering av ratt, pedaler og girspak er heldigvis førsteprioritet, og her scorer GT86 full score.

Førermiljø
Over i Abarthen er det ikke mye å klage på heller, i hvert fall ikke for oss som er litt under gjennomsnittshøyden for norske menn. Det er trangt og intimt, i hvert fall med taket på. Interiøret har klare retro-vibber, men oppleves moderne likevel. Både materialkvalitet og teknologi er noen hakk foran Toyotaen.

Begge scorer uansett høyt på punktet for førermiljø, for det er nettopp det disse har: Førermiljø. Dette er biler bygget rundt føreren.

Selv om de to bilene deler konfigurasjonen på motor og drivverk, er de ganske forskjellig å kjøre, ikke bare på grunn av Abarthens turbo-karakter. 124-en føles vesentlig mindre enn Toyotaen, og på grensen er den mye bråere enn GT86.

Der GT86 kan pushes og pushes og gir tilbakemeldinger om hvor grensene går hele veien, vil ikke Abarthen si fra før det omtrent er for sent. Når den slipper, slipper den voldsomt.

Da hjelper ikke turbomotoren. Den forsterker bare effekten. For om man er på vei til å tråkke over grensen akkurat i det turboen begynner å spole for alvor, skal du kjenne bilen godt for å hente inn bakparten.

Det er karakterbygging for Abarthens del, kanskje – men det kan bli litt mye av det gode.

Gromlyd
Noe Abarthen har mye av – og likevel akkurat passe – er lyd. Den lille 1,4-literen har fått noen skikkelig blåseinstrumenter å føre eksosen ut gjennom. Hvordan Fiat/Abarth klarer å få så artig lyd ut av de små motorene sine (124 Spider høres helt annerledes ut enn Abarth 500, for eksempel) er et lite mysterium, men det får være et moro-mysterium. Det burbler og smeller, uten at det høres ut som et klinisk juksekraftverk som tyskerne gjerne får til.

Toyotaen er igjen old-school, med en ganske uinspirerende eksoslåt. Heldigvis har boksermotoren i seg selv et annerledes nok lydbilde til at det ikke bare blir drønning.

Petter og jeg har denne lørdagen lagt noen mil bak oss, og enda flere venter. I hvert fall for Petter og hans 124 Spider. GT86-en er på vei tilbake til Toyota – dessverre. Det er den som treffer meg best, den jeg lettest kan se for meg å eie selv.

Det er ikke fordi jeg ikke liker 124 Spider. Tvert imot. Den er utrolig morsom, og med den ekstra gleden det gir å kjøre med taket nede, dobler den som både sports-coupé og sports-roadster.

Men når alt kommer til alt, velger jeg GT86. Petter valgte 124 Spider. Og egentlig har begge valgt helt riktig.

LES VIDERE:

- Del 1

- Testdata og poeng

Først publisert i Bil 12-2017 / O. E. S. Lystad